Som tittelen lyder handler «Nei og atter nei» om negasjon. I dette tilfellet: avvisningen av en pliktskyldig borgerlig tilværelse, som for hovedpersonen Ingrid består av å skjøtte lærergjerningen, dulle med sønnene og – like pliktskyldig – ha sex med ektemannen én gang i uka. Og hun er lei alt sammen, pliktene, jobben, de voksne sønnene som fremdeles bor hjemme og er så late at de ikke engang orker å tørke seg bak. Underbuksene deres er alltid fulle av bremsespor, og Ingrid må ta klesvasken.
Nina Lykke
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Utstyrt med flekkfjerner og vaskeprogrammer på høyeste temperatur gyver hun løs på skittentøyet. Men innsatsen synes fåfengt, belønnes aldri, og de eneste gangene hun lykkes med å få sønnene i tale, er når de innsmigrende skal be om penger eller vil ha sushi til middag. Alt er dritt og meningsløst. Eller er det en begynnende depresjon som forvrenger virkelighetsforståelsen, eventuelt overgangsalder? Eller er det først nå hun har blitt frisk, som det heter i boka, og ser verden slik den egentlig er, mens det var den tidligere virkelighetsforståelsen som var et uttrykk for sykdom?
Det viser seg at Ingrid har hatt en traumatisk barndom, men framfor å finne en forenklende psykologisk løsning på tilværelsens tomhet, framholder hovedpersonen at det er levesettet, de tomme formene, som er problemet. Forfatteren Nina Lykke unngår dermed å la romanen bli en konvensjonell løsning på et konvensjonelt problem. Isteden opprettholdes satiren, skarpt og avslørende.
Etter hvert som perspektivet skifter, til ektemannen Jan, og seinere til det som blir hans elskerinne, Hanne, risikerer kanskje romanen igjen å ende opp i det konvensjonelle: som en typisk historie om en typisk middelaldrende mann, som idet han får en høyere stilling, samtidig som kona kommer i overgangsalderen, innleder et forhold til en yngre kvinne. Men det er nettopp den borgerlige sjablong-tilværelsen som er tema, og Lykke viser med stor kløkt hvordan vi alle står i fare for å bli – om vi ikke allerede er – simple pappfigurer, sløve spissborgere som bare lar oss drive med i strømmen av flekkfjerner, om vi ikke bare er bremsespor mot hvitt bomullsstoff, i bunnen av en haug med rå og svett klesvask.
Med negasjonen skriver Lykke seg inn i en tradisjon som vanligvis har vært dominert av både mannlige hovedpersoner og – forfattere. Ved første øyekast synes derfor det forfriskende ved denne romanens misantropi å ha noe med det kvinnelige perspektivet å gjøre, hvordan det er den middelaldrende Ingrid som får komme til uttrykk, og ikke en rabulerende, ung mann, hvis sinne kan årsaksforklares med fravær av utløsning og nærhet. Ved nærmere øyekast tror jeg bokas kvaliteter heller kan tilskrives hvordan negasjonen ledsages av varme og nyanserte karakterbeskrivelser.
Hatet synes derfor heller å være rettet mot konvensjonene og ikke karakterene, og springer kanskje ut av en kjærlighet til ekte mennesker – mennesker som strever med å holde tritt med et levesett som for lengst har blitt motbydelig.