Anmeldelse: Håkan Nesser med komisk bagatell om pølser og kjærlighet i Berlin

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Helt fra starten i denne boka, signaliserer Håkan Nesser at den er et bidrag til underholdningsbransjen.

Et sitat fra Astrid Lindgren innleder historien: «Något budskap har jag inte. Men jag vil gärna sprida en allmän tolerans för mänskligt vansinne.»

Storby-trilogi

Håkan Nesser har spunnet en fabel, som delvis slutter seg til en svensk komedietrend om hundreåringer og borettslagsformenn, men som også er tredje bind i forfatterens storbytrilogi. Tidligere har han skrevet romaner fra New York og London, som ikke har noen sammenheng med «Elleve dager i Berlin».

Storby-trilogi

Nesser elsker å fortelle historier og er kjent som en kriminalforfatter i de beste europeiske tradisjoner etter Georges Simenon og Jan Willem Van Wetering. Hans ti bøker om etterforskeren Van Veeteren og fem om Barbarotti går langt utenpå det meste av krim fra broderlandet.

«Finn din mor»

Men Nesser har også utgitt et dusin romaner uten krimplot, selv om de inneholder mysterier og uforklarlige hendelser. I «Elleve dager i Berlin» møter vi Arne Albin Hektor Murberg, en 35-åring med svekket hjernekapasitet etter en stupeulykke da han var ung.

«Finn din mor»

Når faren dør, etterlater han sønnen et oppdrag. Han må dra til Berlin og finne sin mor, Violetta, som rømte med trubaduren Egon Lummersten kort tid etter at Arne var født. Hjulpet av farens bror, onkel Lennart og hans kone, tante Polly, drar Arne av sted, utstyrt med begrensede kunnskaper i tysk og en mulig adresse.

Arne har også en hemmelig, indre rådgiver, nemlig den fiktive, amerikanske stjerneadvokaten Perry Mason, som han har sett i mer enn hundre TV-episoder på farens videomaskin.

Hypnose og bakrus

Dette er bare en blant en hærskare bøker og filmer som nevnes; kjærlighetserklæringer fra Nessers side, i tråd med den som fins i tittelen til den suksessrike og filmatiserte romanen «Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen» (1998).

Hypnose og bakrus

I «Elleve dager i Berlin» fins henvisninger til alt fra «Casablanca» til «Brødrene Løvehjerte», fra Evert Taube til Mark Twain. Mens han leter etter sin mor møter Arne en forrykt hyonotisør som sender ham inn i fortida, han blir full og opplever bakrus for første gang i sitt liv, og han spiser pølser. Helst ville han hatt bratwurst, som han har hørt om, men blir avspist med en berliner currywurst.

Søte toner

Han leter forgjeves etter sin mor, men møter den svensktalende, tyske kvinnen Beate Bittner, som sitter i rullestol grunnet en beinsykdom. En søt, liten kjærlighetshistorie utvikler seg mellom de to, og det hele avsluttes med en happy ending, for å bli i filmens verden.

Søte toner

Balladen om Arne og Beate er ikke noe storverk fra Nessers side, snarere en pussig bagatell, som verken blir spennende eller morsom nok til å heve seg over det jevne. Men Nesser er Nesser, med betydelig større eleganse enn mer krampaktige forsøk på svenske folkekomedier. Som han skriver:

«Tiden var et påfunn. Tiden er et påfunn. Ikke rommet. Rommet har en stabilitet som tiden mangler. På alle andre måter er de to sider av samme sak. Uten den andre, ikke den ene. Enkelt uttrykk.»

Slik går dagene, elleve til sammen.

« Elleve dager i Berlin »

Håkan Nesser

Sjanger

Forlag

Gyldendal

Oversetter

Elisabeth Bjørnson

Utgivelsesår

ISBN

9788205485693
Lik Dagbladet Pluss på Facebook