- Det fantes nerve og kraft i Stieg Larssons prosa. Den nye boka mangler energien som skal til

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

BOK: Så er omsider denne kontroversielle romanen tilgjengelig for leserne. En oppfølger til trilogien om hackeren Lisbeth Salander og journalisten Mikael Blomkvist, initiert av den avdøde forfatteren Stieg Larssons arvinger og av forlaget Norstedts, ikke basert på etterlatte manuskripter, men utviklet og ført i pennen av en annen forfatter, Zlatan-biograf David Lagercrantz. Til store protester fra mange, inkludert Larssons samboer Eva Gabrielsson. Her hjemme har blant annet Hans Olav Lahlum og Ingvar Ambjørnsen kritisert prosjektet. Anne Holt har kalt det "litterær likskjending". Den eneste som ikke har ytret seg er Stieg Larsson selv. Han døde før den første romanen i trilogien ble utgitt - som en dedikert, men fattig gravejournalist - og har dermed gått glipp av sin egen suksess, sin gigantformue - og alle kranglene som har fulgt i kjølvannet.

Et velsignet plagiat

Den nye romanens norske forlag, Gyldendal, skriver på sine nettsider at den er "et selvstendig litterært verk inspirert av karakterer og hendelser fra Stieg Larssons univers." Det er den ikke. Romanen er ikke bare "inspirert av", den skildrer et univers der de viktigste karakterene, relasjonene og omgivelsene er identiske med dem Larsson selv fant opp. Hvis Larsson hadde vært i live og Lagercrantz hadde skrevet og utgitt denne romanen, ville sistnevnte blitt stevnet herfra til evigheten, og det vet selvsagt alle. I kjølvannet av sommerens plagiatdebatt i pressen her hjemme, er det riktigere å kalle denne romanen en velregissert kopi, velsignet av dem som har den juridiske myndigheten til å velsigne den.
Romanen slippes i et førsteopplag på 2,2 millioner eksemplarer, og i 26 land samtidig. Det lukter mer business enn litteratur, men det betyr selvsagt ikke at romanen må være dårlig.

Et velsignet plagiat

Den nye forfatteren

Det kan ikke ha vært enkelt for Lagercrantz å skrive denne romanen, og utgangspunktet for de to forfatterne kunne ikke vært mer ulikt. Stieg Larsson gjorde som forfatterspirer flest: han satte seg ned og skrev. Hele trilogien ble fullført før den ble antatt, altså før han visste om den ville få noen lesere overhodet. Han var, slik han har blitt framstilt, en ganske kompromissløs type, og det bør forfattere være, i hvert fall på vegne av sin egen litteratur. Lagercrantz har på sin side havnet midt i et gigantisk forretningsimperium. Hans oppdrag har vært å skrive en internasjonal thriller beregnet på verdensmarkedet, og jeg skal ikke påstå at han ikke har hatt full råderett over sitt eget manus, men det er vel ikke usannsynlig at han har måttet forholde seg til atskillig flere meningsytrere underveis enn hva Larsson i sin tid måtte.

Den nye forfatteren

Millennium i moderne drakt

Både Mikael Blomkvist og tidsskriftet Millennium er tidsriktig oppdatert i Lagercrantz' bok. Den trykte pressen sliter i den nye digitale tidsalderen og Blomkvist selv har en fallende stjerne. Han trenger en sak for å komme seg på beina igjen. Lisbeth Salander fremstår på sin side som mørk og sint og relativt uforandret. Vi får vite at de to ikke har hatt kontakt på lenge, men nye hendelser skal igjen knytte dem til hverandre. Blomkvist blir kontaktet av en professor ved navn Frans Balder, som nettopp har flyttet hjem til Sverige for å overta ansvaret for sin autistiske sønn, August. Balder er verdensledende innen forskning på kunstig intelligens, som innebærer å få datamaskiner til å tenke selvstendig og etterligne eller overgå den menneskelige hjerne. Han forteller at han sitter på informasjon om den amerikanske etterertningstjenesten som er av avgjørende, global betydning. Han frykter for sitt eget liv, og de to avtaler å møtes.

Millennium i moderne drakt

Treg start

På dette punktet er vi allerede langt ute i den 500 sider lange romanen. Fram til nå har Lagercrantz brukt uforholdsmessig mye tid på å etablere gamle karakterer og introdusere nye. Fortellingen har manglet det tempoet man kan forvente i en moderne thriller. Det tar seg riktig nok opp i romanen siste halvdel, men aldri tilstrekkelig til at det blir virkelig spennende. Dialogene er lange og ofte ganske innholdsløse og ikke sjelden skrives den samme scenen ut flere ganger etter hverandre fra ulike karakteres synsvinkel, uten at leseren tilføres ny og viktig informasjon. Forfatteren klarer aldri å gjøre plottet relevant nok for leseren. Det fantes en nerve og en kraft i Stieg Larssons enkle prosa. Lagercrantz' tekst mangler langt på vei den energien som skal til for å skape en virkelig vellykket thriller.

Treg start

Salander

Men romanen har sine sterke sider, det skal Lagercrantz ha. Personlig synes jeg han har lykkes godt i å videreføre de to hovedpersonene, og det er kanskje det viktigste for seriens mange fans. Mikael Blomkvist gjennomgår riktignok ikke allverdens utvikling, men med Salander er det annerledes. Hun er mutt og introvert og fokusert. "Hon sa sanningar eller inget alls," som det heter et sted i teksten. Hun er denne romanens klart mest interessante karakter, sammen med den autistiske gutten August. Lagercrantz skildrer dem med presisjon og varme og oppfinnsomhet og han har også bygd ut fortellingen om Salanders tragiske barndom. Derfra har han hentet ut detaljer som skal vise seg å få avgjørende betydning i romanens siste del.

Salander

Anmeldelsen er basert på den svenske utgaven.

• - Vi lever i en tid da vi trenger Lisbeth Salander mer enn noengang.

• Han skal bruke Millennium-millionene til å jakte på ekstremister

« «Millennium 4 - Det som inte dödar oss» »

David Lagercrantz

Sjanger

Forlag

Nordstedts

Utgivelsesår

ISBN

9788205483057
Lik Dagbladet Pluss på Facebook