I sangen «Mississippi Goddamn», som ble en av den amerikanske borgerrettsbevegelsens mest populære låter, synger Nina Simone til hvite amerikanere:
«Why don't you see it? Why don't you feel it? I don't know, I don't know.»
Etter det, og etter avviklingen av det europeiske koloniveldet i Afrika og Asia, har kampen mot rasisme bare blitt mer komplisert. Forskjellsbehandling på grunnlag av hudfarge var riktignok loven i Sør-Afrika helt fram til 1994, men alle andre steder var den typen systematisk og juridisk institusjonalisert rasisme for lengst blitt historie.
I dagens amerikanske og europeiske samfunn arter rasismen seg helt annerledes. Og det er gjennomgangstemaet i den lille, men vektige, utgivelsen «Hva er rasisme?». Den utkommer i Universitetsforlagets solide «Hva er»-serie, der akademiske eksperter gir korte og perspektivrike introduksjoner til sine fagområder. Serien teller nå nesten 60 titler, om alt fra geografi til tid og språk.
Men sjelden har en «Hva er»-bok føltes mer nødvendig enn denne. For norsk offentlighet trenger utvilsomt å jekke opp kunnskapsnivået om rasisme, fylt som den er av ørkesløse tomgangs-debatter om muslimer, integrering, asylpolitikk og Per Sandberg.
«Hva er rasisme»Ett slikt begrep, som knapt brukes i Norge, er rasialisering, prosessen der en minoritetsgruppe tillegges bestemte, negative, uforanderlige egenskaper. Det trenger ikke ha noe med hudfarge å gjøre. Det skjedde med jødene, selv om de var like hvite i huden som den gjengse «arier». Det skjer til dels med de øst-europeiske arbeidsinnvandrerne i Norge i dag, som «er» sånn og sånn. Begrepet er nyttig fordi det utvider forståelsen av rasismens funksjonsmåte, og bokas viktigste fortjeneste er at den effektivt synliggjør hvor fleksibel rasismen er.
Det er viktig og vesentlig i et klima der det ikke er god tone å kalle noe annet enn den aller mest klisjeaktige negre-er-dumme-rasismen for rasisme.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Svært få snakker lenger åpent om underlegne «raser». Og det gammeldagse rasehatet har null støtte i samfunnet — antallet nordmenn som innerst inne mener at drapet på Benjamin Hermansen var riktig kan sannsynligvis telles på et par hender. I stedet snakker de organiserte rasistiske miljøene nå om underlegne religioner og kulturer som infiltrerer vår overlegne sivilisasjon. Den måten å se det på har uendelig mye større gjennomslag og har derfor langt større betydning, både realpolitisk for Frp i regjering, for holdningene til folk flest, og for livsvilkårene til dem som sees som underlegne/fiender.
Samtidig flyter nyrasismen og gammelrasismen over i hverandre, eksemplifisert i boka gjennom empiriske holdningsundersøkelser: 23 prosent av nordmenn ville mislikt å ha en muslim som venn, mens 35 prosent av nordmenn ville mislikt å ha en somalier som venn.
«Why don't you see it? Why don´t you feel it? I don't know.»
Utfordringen i dag ser ikke ut slik som i 1964. Nå handler det i stor grad om hvordan mennesker som er formelt likestilt skal oppnå reelt likeverd. Hvordan vi skal leve ved siden av hverandre. Derfor savner jeg at Døving og Bangstad gir en kritisk gjennomgang av multikulturalismen som teoretisk og praktisk prosjekt, begrepet er ikke nevnt i boka i det hele tatt. Men det får kanskje bli neste Hva er-bok.