• Les også: Liza Marklund: - Jeg er skuffet over Norge
Dette er den andre, svenske krimmen jeg har lest i høst som har en journalist i hovedrollen. Den første var den kontroversielle oppfølgeren til Stieg Larssons Millenniumstrilogi.
Hvis man skal sammenligne de to, går Marklund av med seieren.
Det vil si: Indirekte gjør den det, fordi Bengtzon frykter at digitaliseringen av mediene vil bidra til å forringe den gravende journalistikken, og det er nettopp gravende journalist hun er. Poenget blir ettertrykkelig demonstrert i denne romanen, hvor hun graver i en gammel, brutal drapssak som snart skal opp for retten. Den mistenkte drapsmannen sitter bak lås og slå, men påtalemyndigheten frykter at han vil gå fri på grunn av svake bevis.
Annika Bengtzon begynner å nøste i mysteriet, og det samme gjør hennes venninne i politiet, den noe forknytte og gåtefulle Nina Hoffmann.
Mindre utenomsnakk
«Jernblod» består av to tilsynelatende uavhengige handlingstråder som likevel, slik seg hør og bør i krim, skal møtes når fortellingen nærmer seg slutten. I tillegg inneholder romanen hovedpersonens endelige oppgjør med sin egen, traumatiske fortid.
Som ofte hos Marklund handler det om menn som hater kvinner.
Det er blitt en spennende og godt fortalt historie. Det jeg tidligere har påpekt som svakheter hos Marklund, alt utenomsnakket og de endeløse beskrivelsene av dagliglivet i kjernefamilien, er tonet ned.
Det er der fortsatt, og særlig ekskjæresten Thomas kan man ta seg i å lure på hvorfor i det hele tatt er med. Men det føles mindre påtrengende denne gangen og det blokkerer ikke som tidligere for den gode krimfortellingen.
Liza Marklund
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN