Flere av Erlend Loes bøker er norske samtidsklassikere. Loe har skapt uforglemmelige figurer, enten hovedpersonen er en frustrert fyr med bankebrett eller elgkompis, eller en sjarmerende truckfører. Honnørord som morsom og menneskelig kan brukes om den loeske litteraturen.
Erlend Loe / Thore Hansen (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Måtehold er derimot ikke et signaturtrekk, heller ikke i den ferske og gruelige bildeboka «Politiland».
Boka er skapt i god dialog med illustratør Thore Hansen. Hansen er en nestor i norsk bokkunst og er elsket for den eventyrlig rike Skogland-serien og for bøkene om sjøormen Ruffen, skapt sammen med Tor Åge Bringsværd. Makkerskapet med Loe er litt overraskende, men ikke dumt: Begge fortellerne har en forrykende fantasi som følger sine egne veier, sin egen logikk.
En svakere kunstner enn Hansen kunne blitt overkjørt av Loes teksttunge beretning. For som ventet fabulerer Loe i vei, og lenge er det morsomt.
Han forteller om lille Kim som lørdag morgen er klar for lek. Det er ikke pappa. Han er derimot utrolig uklar – etter å ha festet kvelden før. Så den grønnfjesede, Herodes Falsk-like pappaen bedriver skremsel fra innunder dyna for å få ungen vekk.
Han forklarer at Kim må sove lenge på lørdager, ellers kommer stå-opp-politiet og smelter om Kims leker. Til plastposer. Kim tviler, men pappa forsikrer: «Jeg har ikke villet fortelle deg det før», sier pappa. «Du er en sånn trygg og god gutt, og jeg har tenkt at du skal få vokse opp uten frykt og redsel. Men nå har sannhetens time kommet.»
Her kjenner vi igjen Loes toneleie, som virker høytidelig og lite barnevennlig på en gøyal måte. Håpløse og urimelige voksne er morsomt for store og små, og hele formiddagen finner den grimme faren opp skumle politifolk og deres avstraffelsesmetoder for å slippe leke med Kim. Spørre-og-grave-politiet er fæle. Masepolitiet enda verre.
Illustratør Hansen akkompagnerer med fargelagte pennetegninger av krokete og langneglede politifolk med hoggtenner og skumle våpen.
Utrykket er gjenkjennelig og lekent med snirkler, snodige detaljer og skjeve dimensjoner. Som tidligere settes fuglebein på vilkårlige ting. Her munner. Det handler tross alt om fortellingens kraft til å fengsle, skremme og utsette.
Bokas svakhet er verbal-fortellingen. Stadig nye politifolk dukker opp av pappas forteller-hatt, opp mot femten stykker, og etter hvert blir det anmassende. Loe har ikke lett for å gi seg mens leken er god.
Mulig synes forfatteren at mangel på måtehold er morsomt i seg selv. Og det er det jo, en stund. Språklig sett er boka godt gjennomarbeidet, det merkes under høytlesningen. Boka er velegnet til dette, særlig om leseren forkorter litt.
Det beste ved «Politiland» er at den er uforutsigbar i tegning og ord. Vi aner ikke hvor det bærer for lille Kim. Er pappa bare tullete og flink til å fantasere, eller er han slem?
Finnes alle disse politifolkene? Det kan røpes at det ikke ender godt, men for hvem? «Politiland» er artig lek med voksnes trusler, barns redsler og begges fantasi, men ville tjent på å ha en strammere regi.