En siste rest av skrå vårsol lyste inn i den slående vakre forstua, der Robinson og Fredag hadde fått den perfekte velkomsten: Rett ned i hver sin myke lenestol, et glass champagne plassert i hånda, og en liten tallerken med nydelige små appetittvekkere lynraskt på bordet.
-Jeg føler at jeg har dødd og gjenoppstått som Poirot, sa Fredag og strakte seg fornøyd i stolen.
-Bitte små vannbakkels med trøffelkrem, nam! Dette ville nok Hercule ha godkjent, ja, sa Robinson.
Med Bagatelle nede for telling, ligger Le Canard trolig best an til å ta over posisjonen som landets suverene stjernerestaurant.
Det elegante herskapshuset i President Harbitz' gate ligger i samme nabolag som Eyvind Hellstrøms forlatte livsprosjekt, perfekt plassert for å trekke inn de pengesterke som ikke lenger vet hvor de skal more ganen.
Mens Bagatelle har hatt to stjerner i Michelin-guiden, har Le Canard «bare» en. Nå kan det bli omvendt.
-Det er en helt unik atmosfære her. En hjemlig, men likevel aristokratisk følelse.
Menyen lar deg velge mellom en rimelig priset dagens treretter (495 kroner) eller tre til seks retter fra den litt finere ukemenyen (695 til 1095 kroner).
Appetittvekkerne hadde den tiltenkte effekten, og Robinson og Fredag valgte seks-retteren uten å nøle, med tilhørende vinpakke.
Den hyggelige hovmesteren geleidet dem inn til bordet i det innerste rommet i spisesalen, med dempet belysning og skimrende sølvbestikk. Deretter fløt kvelden av gårde i en utrolig behagelig strøm av velvalgte viner og fabelaktige retter.
Først kom kamskjell fra Trøndelag, lysrosa i kjøttet, servert med blomkål i tre varianter; pannestekt, purert og i skum. Finessen lå i salt knekk med hibiskus, og strimler av råeple.
Sjøkreps fra Frøya kom med ricottagnocchi, avrugakaviar, og brokkolipuré. En utsøkt komposisjon, fint paret med en hvit burgunder, Leguin-Colin Santanay «En Foulot» 2007.
Deretter kom gåselever, perfekt stekt, med blodappelsinsaus og en fiffig liten brioche bakt med andeconfit, og servert med Dr. Loosens halvsøte Blauschifer Riesling Auslese.
-Her savner jeg kanskje noe salt og noe sprøtt, men det er pirk, sa Robinson.
Hovedretten av dielam fra Jæren var det derimot ikke det minste å utsette på. Ikke bare var bitene av indrefilet møre som smør, kjøkkenet hadde funnet spennende måter å servere andre deler av lammet på.
Ytrefileten kom med svor - altså lammets eget ytterlag, rutet og sprøstekt som på andebryst - og en bit av brystet var tilberedt ala svinemage.
-Morsomt, og ikke minst latterlig godt, sa Fredag.
Til ostene, som leveres av den franske gullprodusenten H. Mons, fikk de to viner, en chianti til de milde, og hetvinen Tiffon Pineau des Charentes til blåmuggostene.
-Det er ikke til å tro, men jeg har faktisk fortsatt plass til dessert, konstaterte Robinson.
-Tja, gulrotkake, sto det i menyen, ikke min favoritt, sa Fredag.
Men dette var ingen gulrotkake i vanlig forstand, den var dekonstruert og satt sammen igjen til noe helt nytt. På et lag av blansjerte og syltede gulrotskiver, lå en kule sorbet av ostekrem og en skje kryddersmuler.
-Friskt og annerledes. Jeg er solgt, sa Fredag.
Regningen kom på 4300 kroner en betraktelig sum selvsagt, men verdt hver krone. ?