Anmeldelse: Erlend Loes nye roman om Doppler er festlig og uærbødig

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

«Doppler kom ut av de dype skogene en tidlig morgen mens smeltevannet rant ham lystig i møte og sidensvansene satt i buskene og håpet på at noe fint skulle skje.»

Med denne løfterike begynnelsen fylt av sus og språklig patos starter Erlend Loe sin tredje roman om Andreas Doppler, «Slutten på verden slik vi kjenner den».

Etablerer seg i furua


Friskusen Doppler, som vi tidligere har møtt i «Doppler» (2004) og «Volvo Lastvagner» (2005) har tilbrakt et par-tre år i skogens ro etter farstap og påfølgende sykkelvelt, og er nå tilbake i sivilisasjonen. Han oppsøker familien han forlot, for å oppdage at en ny mann er flyttet inn til Solveig og de tre barna.

Etablerer seg i furua

Dette er et hardt slag for Doppler, som etablerer seg i furua utenfor eneboligen på Oslos nordvestre kant. I hengetelt.

Herfra har han god oversikt. Strategien er klar: Innhende informasjon (spionere), analysere informasjonen (trekke forhastede konklusjoner), for så å handle (vilt og overilet).  

Kontraproduktiv

 
Loe er en vittig forteller med sans for sære fakta og ikke helt uten undergangsfølelse, kan det virke som. Samtidskritikken sitter løst, og han sparker gjerne i mange retninger. Han har et humoristisk blikk på den moderne mannens panikk, og sirkler inn det liv-redde mennesket med klein impulskontroll og hang til total tilbaketrekking dersom tilværelsen blir for uklar. Korstoget mot flinkhet og konformitet fortsetter.

Kontraproduktiv

For Doppler, som faktisk innlemmes i familien igjen, er samvær noe av det vanskeligste. Han blir usikker av signalene folk sender, og strever med å forstå sosiale koder. Han følger sin egen logikk som ofte er, i Loe-sjargong, kontraproduktiv.

Som da Solveig sender ham til logoped med minsten, som har sluttet å snakke. Først forleder Doppler logopeden til å tro at det er Solveigs jobbing som har skapt tilstanden - vi andre heller til å tro at en skjeggete skogmann og fars plutselige tilbakekomst kan ha betydd mer - før han torpederer hele opplegget med en henstilling til treåringen:  

«Det er så godt å bare være stille sammen. Hvis du ikke sier noe før du blir atten, skal du få tusen kroner.» 

Ubehaget i kulturen


Loe er god som samfunnsobservatør. Han harselerer over samtidsklisjeer og motebegreper, og i begynnelsen er det presist. Doppler har en følelse av å leve feil. Denne livsfølelsen er alvorlig nok. Han forleser seg på dystopisk teori og ser undergang overalt: Småfuglene og biene som dør. Rosabloggere. Folk som poster bilder av mat på sosiale medier. Alt endetidstegn.  

Ubehaget i kulturen

Denne typen sammenstilling, av smått og stort, alvor og tøys, er noe av det som gjør Loe morsom. Og første halvdel av romanen er gøyal, når handlingen er konsentrert om Doppler og familien. Men selvfølgelig utarter det. Etter aupairfasen og tiden med kaninlue foran tv for å stenge verden ute, henfaller Doppler til internett-rumpe-avhengighet, før han ender i pornoindustrien. Sammen med elgevennen Bongo.  

I denne siste nokså rabiate halvdelen av romanen slår svakhetene igjennom. Samfunnskritikken blir opplagt, formen summarisk, og den snodige karakteren Doppler forsvinner, blir en sjablong.  

Uærbødig


Det er ikke første gang at det går i overkant fort og galt i en Loe-roman, enten det skyldes sviktende langdistanseform eller pur vilje hos opphavsmannen. Det beste også denne gangen er blikket på det fortapte mennesket med stor og u-styrt handlekraft. En eksplosiv kombinasjon.  

Uærbødig

Loe har stor forestillingsevne, bedriver intelligent lek med ord og vendinger, herjer med popkulturelle referanser og litterære kanoner som Lindgren og («den gamle tøysekoppen») Hamsun. Romanen slutter i beste Isak Sellanrå-stil.

Det er festelig og uærbødig, men en tanke mer måtehold hadde ikke skadet denne overstadige og unike fortelleren.

« Slutten på verden slik vi kjenner den »

Erlend Loe

Sjanger

Forlag

Cappelen Damm

Utgivelsesår

ISBN

9788202491536
Lik Dagbladet Pluss på Facebook