BOK: «Det er ikke mulig for meg å øyne noe av glede der fremme. All glede har blitt frarøvet meg», skriver Drevland mot slutten av «Litt privat». Hennes skjebne gir all grunn til sympati. Denne boka er ikke strategisk i så måte. Det er sjelden jeg har lest en selvbiografi som er så full av intetsigende fraser om andre, og så helt uten måtehold når det gjelder å ramse opp egne fortreffeligheter.
Trude Drevland
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Litt privat» skal ha vært planlagt lenge før saken mot Drevland kom opp. Drevland forteller at Aschehoug hadde kontaktet henne for å få «fortellingen om jenta fra Nordland som utdannet seg til sykepleier og endte som ordfører i Bergen?» At det nå har blitt bestselgerstoff om en eks-ordfører som er siktet for grov korrupsjon, er sikkert ikke Aschehoug imot. Men her har de vært for grådige og kjappe. Boka er rotete og ustrukturert, litterært sett svak og innholdsmessig direkte pinlig.
Boka åpner med saken. Der er det lite nytt. Om Drevland som ble gudmor for å kjempe for Bergen, om usannheter og ukloke valg forårsaket av ekstremt privat press, med et sykt barn og en ektemann i fengsel. Ellers består boka av Drevlands fortelling om alt som skulle til for å bygge opp det hun selv omtaler som den «sterke Trude Drevland».
Her er hun ikke smålåten. Vi får høre om den fantastiske oppveksten i Melbu; der hun fikk «evnen til storsinn og romslighet». Om sykepleiestudiet i Tønsberg og tiden som alenemor: «Jeg ble så inderlig og sikkert irriterende selvstendig og sterk av det. Nok et bevis på min tilpasningsdyktighet». Før tiden i Oslo, med refleksjoner som at «Jeg er sikkert en underlig person. Glad i mennesker til det vanvittige», stadig reddet av sin «velsignende iboende humor». Før hun endte i Bergen og begynte i politikken. Et engasjement forårsaket av det hun selv omtaler om sin «tydelighet og plagsomme ærlighet, intens sosiale samvittighet, sosiale evne og sterke rettferdighetssans.»
Bortsett fra de mange karakteristikkene av seg selv, går det i generelle vendinger og fraser om skøyerstreker i oppveksten, farens lune humor, ikke spesifiserte reiser til inn- og utland, og møter med utallige fantastiske mennesker. De blir ikke spesifisert, annet enn hennes første av mange møter med Kong Harald, da «hun holdt på å dø av nervøsitet», om fantastiske Bjarne Brøndbo, enda mer fantastiske Thorvald Stoltenberg, blomster fra Finn Schøll osv. osv.
Mot slutten nærmer hun seg igjen sin egen sak. Her er hun forbausende ærlig om det vanskelige forholdet til ektemannen som sitter fengslet. Men den ydmykheten vi i hvert fall ante i begynnelsen er nå helt borte. Her er ingen anger å spore, bare bitterhet og at alt er andres feil. Et falsk og smålig Bergen Høyre, udugelig politi, helt ubrukelig presse.
Jeg er ikke i tvil om Drevlands mange gode egenskaper og fargerike person. Det er også hjerteskjærende når hun skriver om alt hun har mistet. Men hvorfor i all verden har Aschehoug latt henne si alt dette selv? Kunne de ikke ha spandert en biograf på henne. Dette skamløse selvskrytet er jo bare trist og pinlig.