Heidi Sævareid er nominert til Brageprisen for tredje gang, med ungdomsromanen «Slagside». Nå er det på tide at hun får den.
På mange måter er dette en klassisk, mørk, norsk ungdomsroman: Ei jente som sliter, et traume som gradvis avdekkes, økende fart mot stupet. Det høres ikke lystig ut og er det heller ikke, men romanen er likevel alt annet enn traurig lesning.
Den er spennende som en krimroman og språklig knallsterk, og det er strimer av lys i mørket.
Vilde er nettopp ferdig med videregående og har reist til Bristol i England for å jobbe på kaffebar i et halvår. Snart blir det klart at hun ikke bare har reist fordi hun har lyst til å oppleve noe nytt, hun trenger noe nytt, for det er noe hun har mistet hjemme. Hun har riktignok en gutt som venter på henne, men før ham var hun sammen med ei jente, og det endte ikke helt godt, forstår vi.
Heidi Sævareid
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Slagside» er en såkalt «homonormativ roman», det vil si en historie som har en skeiv hovedperson, uten at det blir problematisert. Vildes foreldre likte ikke at hun hadde jentekjæreste, får vi vite i en bisetning, men den fungerer mest som et hint om at hun ikke har noen stødige voksenpersoner i livet sitt.
Men kjønn er et tema, og det å være sterk versus svak, hard versus myk. Vilde kjenner seg ikke igjen i kjønnsrammene hennes nye venninne Fiona streker opp, som et forsøk på å danne et slags kvinnefellesskap mellom dem. Selv er hun sterk i kroppen og liker å slåss, og i den brutale kampsporten Krav Maga får hun ut mye aggresjon. Men der blir hun også konfrontert med svakhetene sine, i kamp mot større og sterkere menn.
Både Vilde og Fiona sliter, men takler det på ulikt vis – den ene ved å gjøre seg svakere enn hun er, den andre sterkere. Desperasjonen er mer synlig hos Fiona, men kanskje farligere hos Vilde. Hun bærer på en sterk følelse av skyld, som hindrer henne i å be om og ta imot hjelp. I stedet oppsøker hun, kanskje ubevisst, situasjoner som kan gi henne straff. Som hun sier til kjæresten i et tilbakeblikk: «’Man kan ikke bare legge seg ned,’ fastholdt jeg, ’man må slåss. Det er moralsk galt ikke å slåss.’»
Fortellingen skrider fram i vekslingen mellom lange tankestrømmer og hektiske actionscener, særlig fra kampsporttreningen. Det vil si, det er en følelse av hektisk action hele tida. Setningene er ofte lange, gjerne hele avsnitt, uten å være tungleste, for de er satt sammen av mange korte og enkle leddsetninger, slik at du leser svært fort, av og til mens du holder pusten. Det skjer mye i tankestrømmene også.
Gradvis får vi vite hva som har skjedd, hva Vilde rømmer fra, og hva hun leter etter.
Sævareid er også en fantastisk god observatør. Språket er følsomt og fysisk, med krystallklare beskrivelser av tilsynelatende små, men viktige detaljer som forteller så mye om både hovedpersonen selv, som tenker disse tankene, og om folkene hun observerer. Alle disse små tingene som gjør et menneske, bevegelsene som avslører oss, dobbeltbunnede utsagn.
Det er vondt å lese Vildes beskrivelse av Krav Maga-teknikkene hun liker best: «de sparkene som kan sende motstanderen unna, frontsparkene mot mellomgulvet, det føles som et fuck you, ikke kom nærmere, det er et så sterkt signal. Ha deg vekk.»