||| ALBUM: Det er umulig å ikke være litt stolt av Annie. Da hun slapp debutalbumet «Anniemal» i 2004, var det ingen tvil om at hun hadde fingeren på trendpulsen.
Singelen «Heartbeat» ble omtalt som en årets beste singler både histen (Pitchforkmedia) og pisten (Village Voice) og pulserte seg gjennom musikkblogger og hypemaskineri.
Når Annie nå, fem år, to plateselskapsskifter, en singelflopp og et knippe durabelige konserttryn seinere gir ut oppfølgerskiva «Don't Stop», er det åpenbart at dama også er like seiglivet som løvetann.
Glattere enn «Anniemal»
Som «Anniemal» består «Don't Stop» av kjølig og ubesudlet elektropop med dansefoten på snei.
Brorparten av skiva er produsert av det britiske produksjonshuset Xenomania, som blant annet har vært bortpå 21 av singlene til den engelske jentegruppa Girls Aloud.
De har med andre ord suksessoppskriften i hodet, og det er ingen tvil om at «Don't Stop» er glattere og mer kommersiell enn «Anniemal».
Det betyr også at den er mer strømlinjeformet, at vokalen til Annie er lysere og mer konstruert, at synthstripene er litt vel perfekte, og at man av og til hører et gitarriff og tenker: «Men akkurat dette har jeg jo hørt før?».
Popsnekker
Samtidig er selvfølgelig ikke plata uten høydepunkter. Annie er tross alt en glitrende popsnekker, ei dame som kan få hvilken som helst haltepink ut på dansegulvet, samtidig som hun også er en djevel på elektromelankoli.
Så der «Songs Remind Me of You» er dancerytmisk og suggererende, og minner en smule om Madonnas sistesingel «Celebration», har Annie på «Marie Cherie» valgt å kjøre på med bred pensel, og maler episke og cinematiske stemningsbilder à la Goldfrapps «Felt Mountain».
Annie
Plateselskap
Likevel er det de små, unnselige øyeblikkene som er best, som når «Bad Times», to minutter og fem sekunder inn i låta, skjener ut i et vakkert instrumentalparti, eller når Annie-vokalen på «Don't Stop» et lite øyeblikk vikler seg vakkert inn i en boblende åttitallsynth.
Som de heter: Djevelen er i detaljene.