ALBUM: Da Calvin Harris slapp singelen som skulle bli hans store gjennombrudd, «I'm not Alone», i begynnelsen av 2009, var han et friskt pust i en stagnert popsjanger som til da bare marginalt hadde leflet med dance- og house-teknikker. Stargate og Timbaland hadde riktignok synthet det til en smule for Ne-Yo og Justin Timberlake, men takeoffet var for det meste forbeholdt britene.
Nå er det OVERALT.
Harris har blitt en massiv popaktør, har en milliard avspillinger på Spotify, står bak hitproduksjoner for Ellie Goulding og Rihanna.
Calvin Harris
Plateselskap
Men han er en mye mindre interessant artist.
I stedet for å utvikle seg videre, har han stagnert i teknikk og struktur. Alle låtene følger samme oppskrift: Emosjonell vokal og spinkelt arrangement bygger seg sakte opp før POW!, det tar av og alle danser.
Det kan fungerer strålende på klubb og festival.
Men man kan spørre seg hvorfor han gidder å gi ut album i det hele tatt, all den tid «Motions» ikke er en nøye kuratert ansamling låter som spilles opp mot hverandre, men en haug med enkeltsingler sauset sammen på ett sted.
Joda, noen av låtene er skamløst fengende, som «Summer», men den funker som sagt best alene.