Anmeldelse: «Hvitt hav» er en dramatisk, men ikke like inspirert oppfølger til «De usynlige»

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

«Gud har ikke så stor kjærlighet for menneskene på kysten som han har for dem i innlandet og i byene; i lange perioder glemmer han dem helt, og de glemmer ham»; heter det i «Hvitt hav».

Om Gud — og til en viss grad også Norgeshistorien - har glemt kystfolket der nord, har de desto større plass i Roy Jacobsens hjerte.

Det skjønte vi i den slående vakre «De usynlige» (2013), der Jacobsen skildrer Ingrid Barrøys oppvekst på en forblåst øy ved Helgelandskysten. Gjennom henne får vi innsikt i de mange usynlige livene som har klort seg fast langs kysten der nord.  

Fortelling om krigen


I «Hvitt hav» fortsetter han fortellingen om Ingrid. Det vil si, boka dekker kun det siste krigsåret, og er egentlig en fortelling om krigen i nord, sett gjennom Ingrids øyne. Her har Roy Jacobsen bakt inn de to største katastrofene på norsk jord under krigen.

Fortelling om krigen

Den første er tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms, der Hitler bestemte at 60 000 nordmenn skulle tvangsflyttes. Den andre er mindre kjent, druknet som den har i heltefortellingene om tungtvann og gutta på skauen. Den skjedde 27. november 1944, da fangeskipet «MS Rigel» ble bombet av de allierte utenfor Sandnessjøen i Nordland. Det offisielle tapstallet er 2572 mennesker. Ofrene var russiske, polske og serbiske krigsfanger, syv nordmenn og noen tyske offiserer.

Dette er Norgeshistoriens største skipsforlis, og målt i antall omkomne, blant de største i verden. Katastrofen avdekkes ganske langsomt i «Hvitt hav», slik det helt sikkert også var den gang, med all hemmeligholdelsen.

Ingrid bor nå alene på Barrøy. En natt hører hun støy, og om morgenen flyter det i land oppspiste lik på den lille øya. Hun finner en vettskremt avmagret mann på loftet. Han snakker snakker russisk, men har tysk uniform.

Umulig kjærlighet


«Hvitt hav» er langt mer nødtørftig i språket enn «De usynlige». Vi ser alt gjennom Ingrid; slitet ensomheten, mørket, kulden, angsten. Dette skildret deskriptivt, nesten stakkato. Lyspunktet er den vakre kjærlighetshistorien Jacobsen dikter mellom den unge mannen — som viser seg å være en vakker 22 år gammel russer - og 35 år gamle Ingrid. En stjålen og umulig kjærlighet.

Umulig kjærlighet

Noe dramatisk skjer. Ingrid havner på sykehus med hukommelsestap. Hun husker bare vagt den ekle nazilensmannen Henriksen og en tysk offiser. Da Ingrid vender sørover, blir hun med en fraktebåt full av evakuerte fra nord: Hjemløse, utsultede, lusebefengte hardt prøvede kvinner og barn som tvangsplasseres i hjem langs Helgelandskysten. Liksom i forrige roman, blir Barrøy igjen full av skjebnetunge liv. 

Mer dramatikk


Det er mye død, slit og dramatikk i denne historiske romanen, og Jacobsen er som alltid proff og stilren. Likevel savner jeg noe av det jeg er så glad i hos Jacobsen. Poesien som løfter språket, disse bildene fra oven.

Mer dramatikk

Kanskje er det bevisst, fordi stoffet i seg selv er så dramatisk. Kanskje er innfallsvinkelen her langt mer autentisk enn i «De usynlige», der han gjengir denne stakkato deskriptive tausheten disse hardføre og hardt prøvde folkene i nord har hatt. Jeg er også overbevist om at dette blir en like stor lesersuksess som «De usynlige». 

« «Hvitt hav» »

Roy Jacobsen

Sjanger

Forlag

Cappelen Damm

Utgivelsesår

ISBN

9788202492878

Lik Dagbladet Pluss på Facebook