Anmeldelse: Hitler, zombier og demente damer

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

ANMELDELSE: Moldenseren, og nå Montpellier-boeren, Jason er en av Norges fremste tegneserieskapere og siden tidlig 00-tall har han nytt stor internasjonal suksess. Det er fullt fortjent, Jasons dyrekarakterer er ikoniske og historiene han kommer opp med er helt unike.

De siste årene har Jason jobbet mye med tegneserienoveller, blant annet i samlingene «Low Moon» og «Athos i Amerika», og i «Frida Kahlos papegøye» spisser han dette uttrykket videre.

Det er en sjanger som kler Jason godt, de korte historiene gir Jason mulighet til å leke seg med en rekke sære ideer, noe som ikke ville fungert like godt i én lang fortelling.

Monsterbølge

Jasons forkjærlighet for populærkulturelle referanser er velkjent og «Frida Kahlos papegøye» flommer nærmest over av dem. Foruten Frida selv dukker visuelle hint til Jason-favoritt Rene Magritte opp, og bølgen av monstre når sitt høydepunkt i «Lorena Velásquez». Det er en kjapp og morsom monsterparade av en historie.

Monsterbølge

«Frida Kahlos papegøye»

Flere av fortellingene sprudler over av komikk, og i «Karma Kameleon» er Jason-humoren på sitt aller beste.

En kjempekameleon terroriserer et område i en estetisk briljant oppbygget historie. Først får vi over flere språkløse sider se menneskene som forsvinner, før en av tegneseriehistoriens mest aparte zoolog dukker opp for å redde dagen. Det klarer han sånn tålelig bra.

« Tittel »

4

Kryptiske trekk

Dyrekarakterene i Jasons univers er slående, men de danner ikke akkurat et fargerikt fellesskap. I noen av novellene blir de sorte eller hvite pupillløse dyrene for like, det blir vanskelig å holde rede på hvem som er hvem.

« Tittel »

Sjanger

Forlag

Utgivelsesår

ISBN

9788292863619

Kryptiske trekk

Jasons historier har også en tendens til å bli for smarte for sitt eget beste. Eller i hvert fall for denne anmelderen. De komplekse oppbyggingene og tidshoppene gjør at jeg rett og slett sliter med å forstå noen av dem.

Glitrende slutt

Etter noen slående, noen lett underholdende og noen bra rare noveller slutter boka med et absolutt høydepunkt. «Ingenting» er etter min mening Jasons beste serienovelle noen sinne. Med minimalt med tekst skildrer han hvordan en gammel dame sakte mister grepet om virkeligheten.

Glitrende slutt

Fugleskikkelsene som tar fra henne ting etter ting, og dermed også ord etter ord, er perfekte bilder på glemsel og død. Den gamle damen vekker leserens umiddelbare medfølelse, med minimalt med streker klarer Jason å vise all hennes angst og forvirring.

Og dermed får boka, om ikke en lykkelig, så i hvert fall en glitrende god slutt. 

Lik Dagbladet Pluss på Facebook