Dere må teste San Lorenzo! Det er kanskje den beste italienske restauranten i Oslo, og servicen er ekstremt hyggelig. Som et lite stykke Italia, midt i hovedstaden!
Oppfordringen Robinson hadde fått av en bekjent lød forlokkende, spesielt da tipseren, som i tillegg til å være en erfaren restaurantgjest, slett ikke var ueffen på kjøkkenet sjøl.
Fredag var mer skeptisk. Da de testet stedet like etter åpningen for fem år siden, resulterte det i firestjerner totalt.
Et par besøk seinere hadde, om ikke annet, gjort spiseparet sikrere i sin sak: Grei mat, hyggelig service — men heller ikke noe mer.
Men nå skulle det altså ha skjedd ting.
San Lorenzo ligger I stein- og betongørkenen kjent som Vika Terrasse. Det er ikke restaurantens skyld, men de kunne kanskje anstrengt seg litt mer for å gjøre det hyggeligere innendørs.
—En slitt, kjedelig kantine, sa Fredag og pekte på stofftrekket som en gang hadde vært lyseblått, men som nå hadde fått et umiskjennelig preg av grå slitasje.
—Kanskje vi heller skal sette oss utendørs? foreslo Robinson.
Været denne kvelden tillot det, og slik ble det. For som Fredag tørt bemerket:
—Selv de kalde stein- og betongfasadene er å foretrekke. Og hvitmalte Victoria Terrasse er da ikke så ille å se på?
En servitør som snakket minst to språk — ingen av dem norsk — viste seg å være elskverdigheten sjøl. Hun klarte med sitt blotte nærvær, kjappe service og overskudd av humør å gjenskape følelsen av å være på en fortausrestaurant i Roma. Ingen liten bragd på Vika Terrasse.
Hun fikk hjelp av maten — som faktisk minnet om måltider inntatt i Italia.
San Lorenzo konsentrerer seg i hovedsak om pizza og pasta, så Robinson og Fredag gjorde som paret på nabobordet: Bestilte en pizza på deling til forrett. Den var av typen Volare (kr 144), og var toppet med rucola, høvlet parmesan og spekeskinke. Etter smaken å dømme var skinka litt for salt til å være fra Italia, noe servitøren bekreftet med et «yes, from Norvegia». Men det smakte slett ikke verst.
Til hovedrett valgte Robinson Penne alla Mandoli, stekte kyllingbiter og små brokkolibuketter i en saus på parmesan og brie, mens Fredag valgte Tagliatelle dell' oste, som foruten tomatsaus inneholdt reker, oliven, kapers, hvitvin og rucolasalat (begge kr 146).
—Det smaker godt, men jeg hadde forventet noe mer spennende, ingrediensene tatt i betraktning, mente Robinson.
Dessertene dro i positiv retning. Kokosis var et søtt og friskt punktum, og restaurantens tiramisú er slett ikke dum.
Fra vinkartet ble det valgt ei flaske Murgo Etna Rosso, en vaskeekte sicilianer godt kjent fra Vinmonopolet.
—Grei nok. Og prisen, i underkant av tre ganger polpris, er ikke ille, mente Fredag.
Prisnivået er ikke noen åpenbar grunn til at San Lorenzo har opparbeidet seg et stort og tilsynelatende trofast klientell.
—Det skyldes nok servicen, sa Robinson.
—Bare den er en grunn til å komme tilbake. Såframt vår servitør er representativ for resten av staben.
—Godt poeng, sa Fredag.
—Og hvis de nå klarer å heve nivået på maten et par hakk, skal du ikke se bort fra at også jeg blir en del av det faste klientellet.