Best når hun ikke lefler for mye med popmusikken

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

||| ALBUM: Det ujevne 2007-albumet «Djin Djin» avslørte at Angelique Kidjo er best når hun synger på sitt eget språk og holder seg til afrofunk - og ikke lefler for mye med popmusikken.

Det er da hun ivaretar særegenheten, og stemmen blir det instrumentet den kan være.

Den New York-baserte Benin-kvinnen ønsker ikke å være bare afrikansk, men det er umulig å overhøre at hun på engelsk lyder som mange andre.

Det gjentar seg til en viss grad på oppfølgeren «Oyo», selv om både en jazzmyk versjon av Santanas «Samba Pa Ti» (med tekst denne gang), Curtis Mayfields «Move On Up» (med John Legend, i en versjon som forener det amerikanske og afrikanske på en utmerket måte), Bond-komponist John Barrys «Out To Africa» (tittellåta fra filmen) og klassikeren «Petite Fleur» (på fransk) har mye for seg.

Mindre heldig er James Browns «Cold Sweat», mens hun fortsatt er aller best i de tradisjonelle afrikanske sangene hun vokste opp med - og dermed hyller her.  

« «Oÿo» »

Angelique Kidjo

Plateselskap

Razor & Tie/Naïve/Playground

Lik Dagbladet Musikk på Facebook