Paula Hawkins skrev chick-lit under pseudonym, før hun i et anfall av pengelens desperasjon kastet seg på thrillersjangeren. Ikke dumt. «Piken på toget» har blitt en formidabel internasjonal suksess, og løftes fram som den nye «Flink pike».
Parallellene er åpenbare: Her er en svært upålitelig forteller, og en overraskende tvist mot slutten, som snur opp ned på alt vi nettopp har lest.
Et sentralt tema er hangen vi har til å lukke øynene for alt som ikke passer inn i bildet vi har dannet oss av andre mennesker. Enten vi kjenner dem godt, eller nesten ikke i det hele tatt.
Historien fortelles i presens, og perspektivet skifter mellom tre ulike jeg-personer. Vi får bare får vite hva de tenker der og da, noe som gir en intens og litt klaustrofobisk effekt. «Hun» og «han» brukes ofte i stedet for navn, og vi må gjette hvem det dreier seg om.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Men det viktigste grepet er selvsagt at tankene til hovedfiguren, og minnene som gradvis kommer opp, så ofte tåkelegges av alkohol. Det store spørmålet er ikke hvorvidt vi kan stole på henne, men hvorvidt hun kan stole på seg selv.
Romanen har feministiske undertoner, og kunne gjerne gått grundigere inn på forholdet mellom kontrollerende menn og forelskede kvinner. Her er det ansatser til noe interessant, som ikke blir fulgt opp.
Men så dette er først og fremst en thriller, ikke et dypt psykologisk drama. Og spennende er det, når vi først kommer ordentlig i gang.