Finnes det noe felles for ekstremister? Står høyreekstremister, jihadister og venstrerevolusjonær ungdom bare tilsynelatende mot hverandre, mens de egentlig er samme ulla?
Dette vanskelige spørsmålet er utgangspunkt for universitetsstipendiat Kristian Bjørkelos ungdomsbok om ekstremisme.
Han forteller at han selv har bakgrunn fra venstreradikale miljøer, og boka blir også vitnesbyrd om hans egen vei til mer sunn, allmenn fornuft.
Det er det liberale demokratiet, slik de fleste oppfatter vestlige samfunn i dag, som er bra, mens ekstremistiske utopier fører til elendighet.
Hvorfor ikke heller la dem som skal lese boka få lov til å tenke og trekke konklusjoner?
Dette hinter om at forfatteren ikke er så sikker på stoffet, og at han jobber for å overbevise seg selv. Dermed blir det litt for mange «riktige tanker» å svelge. Hvem skrev han egentlig dette for?
Han sier at han ble introdusert for ledelsen i huset, men han gjengir ingen samtaler, ingen av deres synspunkter.
De er tause, uten ansikter. Derimot får vi beskrivelser av interiøret. Han ser malerier med fascistiske motiver som:
«utstrålte handling og aggresjon, krig og erobring. Ein særeigen krigersk maskulinitet som alltid får meg til å lure på kva malarane eigentleg slit med psykologisk og seksuelt. Nokon burde gje dei en klem.»
Dette blir for slapt. Med faktabokser som gjentar brødteksten, og sitater tilskrevet «gamalt jungelord», mens han stadig minner oss om at ekstremisme er et «vanskeleg omgrep», får vi inntrykk at boka ikke er helt ferdig. Synd.
Kristian Bjørkelo
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN