Dette har vært høsten for punk. I bøker og på tv-dokumentaren «Punx» har den ene 60-åringen etter den andre sett seg tilbake og mimret. Kanskje er det derfor Susanne Christensens «En punkbønn» føles så aktuell. Den handler om jentepunk. I dag.
Den handler ikke om gutta i New York, London og Oslo, men om jenter i Russland, USA og Norge som vil mer enn å ha det gøy. Tittelen viser til Pussy Riots politiske protest mot Putin i Frelseskatedralen i Moskva februar 2012. Bandets punkbønn førte til at tre av medlemmene ble siktet for hatytringer mot den ortodokse kirken. To ble dømt til lange fengselsstraffer. For å finne ut hvorfor, reiser Christensen til landet. Der tenner hun lys og ber en stille bønn for jentene. Det dokumenteres på det forbudte omslagsfotografiet fra katedralen.
Skarpt viser Christensen at Pussy Riot ikke er et band i tradisjonell forstand, men et konseptuelt kunstnerkollektiv som sprer sine aksjoner på internett. Slik skaper de nye fellesskap på tvers av landegrenser. Elegant trekker hun en linje fra Camilla Colletts håndskrevne tidsskrift «Forloren skildpadde» via punkfanziner til Pussy Riots bruk av Youtube. Slike sveip gjør «En punkbønn» til samtidshistorie av ypperste merke.
I tillegg til en skarp penn har Christensen også godt gehør. Uanstrengt strør hun om seg med presise karakteristikker av alt fra legendariske Sonic Youth til bandet bak årets punkalbum, Sleater-Kinney. Spillelista det vises til bakerst i boka, gjør lesningen til en fengende opplevelse.
Hensikten er likevel ikke å skape nye fans, men å kartlegge forbindelsen mellom Riot Grrrl og Pussy Riot. Det gjør Christensen til gagns. Avslutningsvis trekker hun også linjene tilbake til jentepunken på 1970-og 80-tallet. Det åpner nye kapitler i punkens historie.
For punken er ikke død, men sparker fra seg. På yndige pikerom, i hellige kirkerom og kanskje på en PC-skjerm nær deg.
Susanne Christensen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN