Syter og knurrer om livet som slave av kapitalismen

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

ALBUM: «Born To Sing: No Plan B» er Van Morrisons 34. studioalbum og hans andre på jazzselskapet (nesten) Blue Note etter 2003s «What's Wrong With This Picture?».

Nok en gang serverer belfastcowboyen en runde egenkomponert melodiøs souljazzblues, type memhpisirsk, der en godt sammenskrudd sekstett med B3, blåsere og komp skreddersyr det blålige tonefølget rundt hans brukskunstneriske piano-, altsax- og el-gitarspill.

Uforliknelig vokalkunst
Sammen med hans virkelig uforliknelige vokalkunst - like ikonisk som en Dylans, Cohens eller Holidays - blir det en god årgang Morrison av det.

« «Born To Sing: No Plan B» »

Van Morrison

Plateselskap

Blue Note / EMI

Hva han synger om? Om livet som slave under kapitalismen, om grådighet, penge- og medievelde og motsatsene: Kunsten, musikken, kjærligheten.

Paranoid og gretten
Han syter, knurrer og svovler og kan virke paranoid og gretten, men likevel:

Van Morrison, mer av en oppbrakt beskriver enn en glødende forkynner, befester posisjonen som en av populærmusikkens giganter, også som sint gammel (jazz)mann.

Lik Dagbladet Musikk på Facebook