For et par år siden ga svenske Sara Stridsberg ut «Darling River» hvor Nabokovs Lolita-figur fikk hovedrollen i den kjente romanen. Det er et eksempel på en kreativ gjenbruk av klassikere som tydelig ligger i tiden. Nå gjør Gine Cornelia Pedersen det samme i sin versjon av «Peer Gynt», hvor Solveig har fått den sterkeste stemmen.
Pedersen debuterte med «Null» i 2013, en kort, men svært effektiv bok som hun velfortjent fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Hun er i tillegg utdannet skuespiller fra Teaterhøyskolen, og i årets utgivelse fører hun disse to sidene av talentet sitt sammen.
Å modernisere teaterstykker er en populær øvelse på verdens teaterscener, og i Pedersens Peer Gynt lever Solveig og Peer, eller Pedro, som han helst kalles her, i Oslo i vår tid.
Når Solveig blir gravid, får Peer angst og reiser ut i verden for å finne seg selv, og sine røtter. Kommunikasjonen dem i mellom baserer seg deretter på mails, skypesamtaler og usendte brev.
Første del er to monologer flettet inn i hverandre, skrevet med en sterk forståelse for rytme og helt uten punktum. I andre akt blir fortellingen mer dialogpreget, og det store oppgjøret står foran dem.
Det er mye driv og styrke i denne teksten, spesielt når den viser Peers verste sider:
Og dette er litt av problemet også. Peer er fortsatt den fascinerende karakteren i eposet, på godt og alt ondt. Leseren lider med Solveig, men verken språket eller hendelsene fyller tomrommet hun opplever inni seg.
Og «Kjærlighetshistorie» blir en tekst som nok vil gjøre seg best på scenen.
Gine Cornelia Pedersen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN