Mens jeg har lest amerikaneren Nic Pizzolattos roman «Galveston», utgitt i USA i 2010, har det ikke vært til å unngå at Jim Webbs flotte sang fra 1969 har gynget gjennom hodet. Den ble gjort til en hitlåt med Glen Campbell og refererte til Vietnam-krigen som den gangen raste som verst:
Galveston, oh, Galveston,
I still hear your seawaves crashin,
while I watch the cannons flashin'.
I clean my gun, and dream of Galveston.
Galveston er ellers ikke mye framme i nyhetene. Byen, som teller litt over 57 000 innbyggere, ligger på en øy ut mot Mexico-gulfen og er vennskapsby med Stavanger.
Roy Cady jobber som torpedo for en lokal smågangster i New Orleans. Han har søte minner om sitt livs kjærlighet ved strendene i Galveston, noe vi blir gjort oppmerksom på allerede etter noen få avsnitt, rett etter at vi har fått vite at han mener å lide av uhelbredelig lungekreft. Han har fått pusteproblemer og sett røntgenbilder som tyder på det. Og for igjen å sitere Jim Webb:
Galveston, I am so afraid of dying
Sesong to har premiere i juni. Den foregår i California med helt andre skikkelser enn de to Louisiana-politimennene vi møtte i første sesong. Seriens suksess har naturlig nok avsporet forfatterskapet til Pizzolatto. Han debuterte i 2006 med den sterke novellesamlingen «Between Here And The Yellow Sea» og fulgte opp med «Galveston». Tredje bok ble i stedet til den kultomspunne TV-serien.
Boka går rett på sak. Roy Cadys sjef har stukket av med Carmen, en kvinne Cady har bodd sammen med. Under et oppdrag som innkrever får Cody den velbegrunnede oppfatningen at noen, sannsynligvis sjefen, ønsker at han skal dø på jobb.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Men det går ikke som planlagt. Når røyken legger seg etter et lynrask skuddveksling, er bare Cady og en ung prostituert, Rocky, i live. Sammen legger de to på flukt østover mot Texas. Underveis plukker de også opp Tiffany, Rockys tre år gamle søster og redder henne fra en sannsynligvis ond skjebne sammen med en tvilsom stefar. De tre ender opp på Emerald Shores Motel ved Galveston, befolket av eksentriske gjester.
Jeg skulle gjerne sett denne historien filmatisert med en ung Robert Mitchum i hovedrollen. Den har denne dystre skjebnetyngden du møter i gamle, amerikanske noir-dramaer. Litterært er boka på høyde med hva som helst. William Faulkner på sitt minst eksperimentelle, for eksempel «Lys i august», er bestefaren til denne typen historier. Den kan også minne om en av Faulkners arvtakere, Richard Ford, tidlig i karrieren.
Som hos en annen Texas-forfatter, the late, great James Crumley, bruker Pizzolatto landskapet som en metafor for denne opplevelsen av truende tomhet. Naturen omgir hovedpersonene klaustrofobisk i dystert poetiske skildringer, strålende ivaretatt av oversetter Guro Dimmen. Det skarpe lyset. Den sprukne jorda. Forfallet. Bilvrak. Umalte vegger. Vinduer med istykkerrevne myggnettinger.
Når boka slutter, sitter Roy Cady og venter på orkanen Ike, som rammet Galveston og ødela byen i 2008. Uværet kommer stadig nærmere. «Det spraker og knitrer i det fjerne, og lynene smeller over havet som om himmelen hadde svelget dynamitt.» Som mye annet i denne boka er dette helt konkret. Og samtidig ytterst symbolsk.