Åtte år gamle Alice Andersen bekymrer seg. Klassen skal spille «Prinsessen som ingen kunne målbinde» på sommeravslutningen.
Alice skal være bakbena til hesten. Der liker hun seg, i skjul slik at ingen ser henne, bare bena hennes. Men hun har en reserverolle. Hvis prinsessen blir syk, må Alice steppe inn. Det gjør henne så engstelig hun gjør alt for å slippe.
Til og med ta på seg morens briller, og spille nesten-blind, til tross for at Iver sikkert ikke liker brillebarn.
Det gjør Alice. Hun vinner sjelden krangler for hun snakker aldri høyt nok. Hun har få venner, og gjemmer seg gjerne bort.
Hun snakker sjelden, men tenker desto mer. På alt mulig mellom himmel og jord, men helst på nabogutten Iver med de store tennene og det røde håret og fregnene. Han som er forelsket i vakre vellykkede Helene som har en haug av venninner. Det er hun som skal spille prinsesse. Ikke overraskende ender boka med at Helene forsvinner i skyggen, og Alice lyser.
«Følsomt, tenkte Alice. Ikke bra. Balanseorgan, tenkte Alice. Et eget lite sted i hjernen. Hun så for seg at det hang en line der inne i organet, og på den linen gikk hun, men så datt hun bare av og av. Om igjen og om igjen.»
Nå kan det ikke sies at tematikken er original. Til tross for at det er de utadvendte og støyende barna som får mest oppmerksomhet i virkeligheten, er det de introverte og puslete som mye av barnelitteraturen henvender seg til.
«Hvis fantasi og virkelighet hadde vært like mye verdt, hadde det rett og slett vært mye mer rettferdig. Da kunne de stille og sjenerte funnet seg for eksempel en hengekøye og fått verdifull erfaring med livet der på en fredelig måte.»
Isolert sett er dette likevel et gjennomarbeidet og sobert lite kunstverk. Forsterket av Øyvind Torseters fantastiske tegninger. De er like skakke og skjøre og dels humoristiske som de bildene Lian maner fram i Alices hode.
Torun Lian / Øyvind Torseter (ill.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN