Mens jeg leser så øyet bokstavelig talt blir stort og vått i Espen Stuelands nye essaysamling, hører jeg en kveldsnyttstemme i bakgrunnen som snakker om svære isblokker som løsner over veiene på Vestlandet.
Kombinasjonen av temperaturstigning og nedbørsmengder truer menneskene på de kanter denne mørke kvelden i januar.
Med dette som utgangspunkt har han skrevet «13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk». En tematisk essaysamling, der han leter etter et språk som «kan leses som en bønn om rettferdighet og solidaritet i klimaendringenes tid».
Med en blanding av kunnskapstørst, frykt og spinkel framtidstro går Stueland løs på sitt tema. Han er rett og slett på jakt etter «språket som nekter å godta løgnene og fortrengningene», som han sporer hos politikere og andre som av forskjellige grunner vrir seg unna de tiltakene som er nødvendige for å forebygge den menneskeskapte katastrofen som er på gang.
Skildringen av flommen rundt Vangsvatnet blir en klimagrøsser, en slags «Bølgen» Light. Med denne opplevelsen som springbrett går Stueland inn i en rekke fruktbare problemstillinger, fra grundige, men lettforklarte gjennomganger av faglige og språklige aspekter til erindringer om barndommens faktabøker, henvisninger til filmer og forfattere og en gjennomgang av svenske poeters forakt for naturen som tema.
«Den dagen forfattere slutter å interessere seg for virkeligheten og samtiden, for samspillet mellom mennesker og verden, livet og døden, for det kosmologiske og det historiske, blir litteraturen uinteressant.»
Dette har vi selvsagt hørt før, og det vet Stueland. Men han går bramfritt i klinsj med motviljen mot å skrive politisk eller samfunnsnyttig litteratur, tekster som vil forandre verden. Vi trenger i alle fall bøker som «generer tolkninger og spørsmål», mener han. Eller som han skriver: «Poesi er språk om det som opptar mennesket her og nå.»
Er noe på gang? Jeg er sikker på at Stueland er enig med meg i at ferske bøker som Inger Elisabeth Hansens «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår», Odveig Klyves «La oss ta den blå himmelen med storm» og Terje Dagseths «Jeg skriver språket» passer inn i hans tanker om engasjert poesi.
Eller ta utgangspunkt i følgende påstand:
«Hvem trenger beksvarte dystopier eller House of Cards når vi har First House som aktør innen kommunikasjon? De tilbyr ekspertise innen arbeid for å undergrave demokratiets interesser...»
Hvem slåss Stueland for? Enkelt og greit: «Alle nålevende er stedfortredere for klodens etterkommere.» Mer presist kan det ikke sies.
Espen Stueland
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN