Bør han fortelle forloveden at han egentlig er dame?

FILM: Det er rart med kjønn. Det er vanskelig å flykte fra. De som føler de har en annen kjønnsmessig tilhørighet enn det de er født som, trekkes mot det andre fra de er små. Og de som er bekvemt og stabilt etablert som menn eller kvinner, har vanskelig for å fremstå som noe annet, hvor hardt de enn prøver. Noe av det vanskeligste en skuespiller kan gjøre, er å spille en person av motsatt kjønn med troverdighet. Svært få får det til. Maskulinitet og femininitet er nesten umulig å skrubbe av seg.

Febrilsk
I «Albert Nobbs» spiller Glenn Close den krevende tittelrollen. Albert er en strunk servitør i Dublin på slutten av 1800-tallet. Ingen vet at sjaketten skjuler en kvinnekropp. Ved en tilfeldighet møter Albert en maler (Janet McTeer) med akkurat samme hemmelighet. Den selvsikre nye vennen er etablert med hus og kone og viser at et annet liv er mulig. Snart nærer Albert febrilske, skjøre og lett knusbare drømmer om kjærlighet og ekteskap. Men når, undrer han, skal han røpe for sin utkårede at han egentlig er kvinne? Før eller etter bryllupet?

Før legningene
«Albert Nobbs» får svært godt frem forvirringen og den uvitende famlingen i en tid før seksuelle legninger var et begrep, om uuttalte, sterke lengsler som man ikke vet hva man skal gjøre med. Personkarakteristikken er litt for grov, Albert litt for mye av en naiv uskyld og de som etter hvert forsøker å utnytte ham, litt for hardt usympatiske til å bli interessante. Men «Albert Nobbs» er også genuint rørende. Mye av dette skyldes Glenn Close. Close, som er ildsjelen og motoren bak hele filmprosjektet, gir Alberts øyne et eget, håpefullt lys og gir liv til en skikkelse man ikke vil se lide - samtidig som lidelsen virker uunngåelig.

Malplassert kjole
Samtidig klarer ikke Close helt å få oss til å glemme at vi ser på en kvinne - hvilket for eksempel Hilary Swank maktet med en lignende rolle i «Boys Don't Cry». Det er noe holdt og stivt over Albert. Denne anspentheten er antagelig tilsiktet i en skikkelse som går rundt med en konstant frykt for å bli avslørt, men det gjør det også litt vanskeligere å tro på at omgivelsene aksepterer ham som mann. Akkurat denne delen av skuespillerarbeidet mestrer den eminente Janet McTeer bedre. Når hennes maler på et tidspunkt trekker i kjole, virker det imponerende malplassert.

Hotelliv
Det lille hotellet i Dublin der dramaet utspiller seg, minner nesten om et realistisk maleri fra perioden, med sanselige kontraster mellom lys og skygge der strukturene i slitt fløyel og malte trappegelendre trer tydelig frem. Tregulvene gynger liksom under føttene på Albert, på et vis man skulle ønske han kunne få slippe.