Ikke rart Sandra Bullock vant Oscar i helgen

||| FILM: Ikke rart Sandra Bullock vant Oscar i helgen. I «The Blind Side» viser hun frem både den store parykken og den fremmede aksenten (bredt sørstatsk i dette tilfellet) som automatisk øker oddsen før prisutdelingene, og alle elsker et comeback.

I årene som har gått siden «Speed», der Bullock etablerte seg som søtnos og sjarmtroll, har hun vært støkk i filmer og roller stadig færre har elsket. Antagelig ba hun høyere makter om en utfordring, en energidrikk av en rolle som denne, og som vi vet, har det med å ordne seg for smilende jenter.

Geskjeftig BullockBullock er riktig god i «The Blind Side», som er basert på en sann historie. Hun spiller Leigh Anne Tuohy, den geskjeftige moren i en rik sørstatsfamilie som forbarmer seg over en svart tenåring fra den gale siden av byen (Quinton Aaron), tar ham inn i familien og heie ham frem mot en karriere som profesjonell fotballspiller.

Det er umulig å undertrykke et smil når klikkingen fra Leigh Annes hæler blir stadig skarpere og tennene stadig mer sammenbitte, og når hun bjeffer «Kom igjen, kom igjen» til enhver som nøler i mer enn tre sekunder med å gjøre det hun har bedt dem om. Problemet er bare at regissør og manusforfatter John Lee Hancock er hodestups forelsket i sin energiske hovedperson og ikke tar seg bryet med å skjule det.

Leigh Anne er altfor mye av en heltinne, hjertegod og tøff i alt hun gjør, uten tvil og uten noen lyter å skrive hjem om. «The Blind Side» lider generelt av en oppsiktsvekkende mangel på badguys og motforestillinger. Det gjør den uspennende.

Helsebringende sørstatsbesøk«The Blind Side» ble en uventet hit i USA, noe som kan ha med å gjøre at den plasserer kjernefamilien Tuohy, med sine bordbønner og sine medlemskap i NRA, i et konservativt miljø i Memphis.

Etter å ha møtt pleiesønnens privatlærer mumler Leigh Annes ektemann (Tim McGraw): «Tenk at vi skulle få en svart sønn før vi ble kjent med en Demokrat». Når store spillefilmer foregår i sørstatene, er det ofte med et kritisk perspektiv eller en patroniserende, parodierende overtone, og det føles helsebringende å få et fordomsfritt kikk inn i denne verdenen.

Men det fordomsfri bikker over i det forherligende. «The Blind Side» er filmet i en glossy, men grunn palett som minner om den ufikse velstandsglamouren fra tv-serier som «Den 7. himmel». Den er satt og selvtilfreds og nærmest uutholdelig tradisjonell. Og det er utrolig hvor fort det selvfornøyde slutter å være sjarmerende.