«Jeg har problemer med å fatte prosjektet hennes. Men jeg er sikker på at det er stor kunst.» Det sier Erling Kagge om en favorittene i kunstsamlingen sin, amerikanske Trisha Donnelly, og signaliserer med det ryggmargsrefleksen i samlervirksomheten:
Ta sjansen på det du ikke forstår!
Kagge er for den alminnelige norske offentligheten mest kjent som forlegger i eget forlag og som forhenværende ekspedisjonsfarer og tindebestiger: I 1994 ble han den første i verden til å nå alle klodens tre «poler» — dens sørligste, nordligste og høyeste punkt — da han toppet ut på Mount Everest, via sørskaret fra Nepal-siden.
Den internasjonale samtidskunsten kan nok for de fleste oppleves som temmelig utilgjengelig, ikke bare i kraft av kunstens ofte ubegripelige natur, men også i dens intrikate hierarki av «hot» og «not», uskrevne regler, sosiale koder og nettverker etablert på galleribakrom og bedre restauranter verden over. I relativ stillhet har Kagge klatret stadig høyere mot toppen av denne «fjerde pol», og kan omsider skue nedover fra en posisjon som ikke bare en av Norges, men også en av Nord-Europas mest respekterte og betydelige samlere.
Om samleren Kagge til nå har vært tilbakeholden i mediene, er han derimot raus med gode råd og erfaringer fra både egen og andres samlervirksomhet når han først tar steget ut i full offentlighet, med boka «Kunsten å samle kunst», utgitt i forbindelse med presentasjonen av samlingen på Astrup Fearnley Museet, utstillingen «Love Story», som åpner i dag.
Boka er spekket med små fortellinger om Kagges møte med kunst og kunstverdenen, og sidene er krydret med navn på sentrale personer og institusjoner i den vestlige verdens kunstmetropoler. Den er naturligvis rikt illustrert, og viser blant annet også hvordan kjøpene henger både i Kagge Forlags gemakker og hjemme i funkis-ærverdige Villa Dammann i Oslo, hvor Kagge har bodd i en årrekke.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Og unngå for all del å kjøpe bare det du umiddelbart liker — du kommer til å ende opp med en kjedelig samling du garantert blir lei av.
Motstand gjør sterk, i ekspedisjonslivet som i kunsterfaringen, og «kunst er, som regel, en treg vare», skriver Kagge.
På sitt beste minner den anekdotiske stilen om kritikeren Matthew Collings? bøker «Blimey!» og «Art Crazy Nation», som med knappe, innsiktsfulle og ikke minst morsomme karakteristikker av høyt og lavt i kunstverdenen bidro til å popularisere britisk samtidskunst rundt århundreskiftet.
Men Kagge er ingen sarkastisk stilist som kan lire av seg frekke fraser på nivå med Collings, og sånn omtrent midtveis blir rådene om å stole på intuisjonen, være nysgjerrig og kjøpe billig av kunstnere i startfasen noe gjentakende. Poengterte observasjoner av markedets konservative logikk og maleriers kjøpevennlige «wall power» må kjempe mot selvsagtheter om gallerister som gjerne fremstiller alt i egne utstillinger som mesterverker, eller mer kuriøse påstander som at mange av de rikeste samlerne er «forbausende kortvokste».
Boka bæres først og fremst av forfatterens oppriktige interesse for den «vanskelige» kunsten, og at han faktisk lever som han lærer: For å kunne noe om kunst, må du se kunst — mye kunst. Og skjønner du det fremdeles ikke, ja, da er det mest sannsynlig et godt kjøp.