Torgrim Eggens bok «HB» vekker vonde minner. I en tidlig periode av ungdomstiden fant Tommy og jeg på mye gøy. Selvfølgelig fikk vi det for oss at vi også måtte drikke oss fulle. Vi skaffet til veie en flaske hjemmebrent. Det ble en kort og kaotisk onsdagskveld. Alvoret i situasjonen gikk opp for meg dagen etter. Da jeg med bankende bakrus stakk innom Tommy på vei til skolen, møtte mora meg i døra. På en måte som ikke var til å misforstå forklarte hun meg at jeg hadde ledet sønnen inn i fristelsen. I håp om å fri ham fra det onde, ba hun meg holde meg unna ham.
Mitt første møte med hjemmebrent kostet meg både mitt gode navn og rykte og en bestekamerat. Siden har jeg holdt meg unna eliksiren. Stort sett.
Boka er bygd opp som en reise i HB-ens forbudte rike. Med seg på laget har han to medforfattere, men de fremstår mer som researchere. Etter å ha besøkt to hobbybrennere på Østlandet, fortsetter turen til Hedmarken, men det er først når de kommer til Trøndelag at det blir fart i sakene. Der er historiene spektakulære, kompetansen høy og variert både ved NTNU og utenfor. Dessuten er forholdet til karsk og oppfinnsomme drinker langt mer lidenskapelig enn ellers i landet. Det er nok der boka bokas kjernepublikum befinner seg.
Torgrim Eggen, Jon Bertelsen, Rudi Høynes
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Problemet med boka som lektyre er at det overordnede perspektivet, det som med undertittelen kalles «en destillert norgeshistorie», forsvinner i mylderet av anekdoter.
Kanskje skyldes det at det er blitt litt for mange fakta å holde styr på med to researchere på laget? Resultatet er uansett at Eggen ikke makter å blåse liv i stoffet slik han pleier. Teksten holder maks 70 prosent god sakprosa.
Jeg har likevel sans for prosjektet, og Eggen viser at han kan skrive godt om fenomener i kulturens ytterkanter. Om dette er noe han tenker å fortsette med, er mulighetene mange. Den neste boken kunne ta for seg den sure svie og få undertittelen Drypp fra verdenshistorien.