ALBUM: Det er snart 10 år siden Billy Gibbons, Dusty Hill og Frank Beard ga ut en ny studioplate. «Mescalero» hadde sine øyeblikk, men man skal et stykke bak i katalogen før man støter på en av klassikerne. Nå har Houston-trioen fått hjelp av alle gamle stridshelters reddende engel, Rick Rubin.
La oss konstatere det med en gang, «La Futura» er garantert et album som vil samle flere anerkjennende nikk fra den gamle fansen enn på lange tider. Forhåpentligvis vil de skaffe seg noen nye i prosessen også.
Som så ofte når Rick Rubin slipper inn i kontrollrommet, handler det om å skrelle vekk staffasje, rygge ut av blindgater og finne tilbake til essensen av seg selv. Noe som i ZZ Tops tilfelle handler om å gjenreise den skitne bluesrockeren, finne stedene hvor cowboystøvlene sparker hardest og riffene gynger med størst kraft.
Åpningssporet «I Gotsta Get Paid», for øvrig et lite Rick Rubinsk tyvlån fra DJ DMD, er et prima eksempel på hvordan ZZ Top klarer å gi gammel tradblues et moderne sting. Lyd- og produksjonsmessig er det ikke langt unna det Jack White balet med i sine White Strips-glansdager. Billy Gibbons stemme er fandenivoldsk og ru som sandpapir, grooven slepende, og riffet tilsvarende dronete.
ZZ Top
Plateselskap
Det er noe underlig at de fire første låtene allerede er utgitt på EP´en «Texicali» som kom tidligere i år. Kanskje de hadde det travelt med å formidle at de nok en gang er i stand til å reise kjerringa? Kvaliteten på låtene er i alle fall av det kaliberet at de tåler å høres flere ganger.
«Chartreuse»
Når man går på opptråkkede stier, er det jo alltid en fare for at enkelte av innslagene blir i overkant refererende og pregløse. Man finner noen av disse «La Futura». «It´s Too Easy Mañana» og «Have a Little Mercy» er to nidviser for mye, men totalen her forteller om et revitalisert ZZ Top som forsvarer comeback-deklarasjonen.