TEATER: «Kollaps» er ordet, «kulissene» er det ikke. I «The Play That Goes Wrong», som farsen heter på engelsk, går alt som kan gå galt galt også på scenen.
Hvor
Regi
Glemte replikker. Feilplasserte replikker. Feiluttalte replikker. Malplassert mimikk. Kroppsspråk som ikke hører sammen med teksten, rollefiguren eller situasjonen. Misforstått intonasjon. Forsvunne rekvisitter. Feilplasserte rekvisitter. Feilfungerende rekvisitter. Overdrevne lyd- og lyseffekter. Feilplasserte lyd- og lyseffekter.
Alt dette er nettopp poenget. «Kollaps i kulissene» er en metakalkun der både metanivå og kalkunnivå er tilsiktet. Som i all farse inviteres tilskueren til å more seg over rollefigurenes ubehjelpelighet.
Premisset er dette: En amatørteatertropp setter opp et melodramatisk krimdrama, nostalgisk lagt til engelsk herregård. De får det ikke til.
Inspirasjonen fra Michael Frayns «Noises Off», som i Norge har vært spilt som «Panikk i kulissene», og fra Terrence Rattigans «Harlequinade» (norsk: «Harlekinade») er tydelig. Gruppa mestrer ikke oppgaven. Individuelle ambisjoner - og manglende evner - står i veien for samspillet.
Et visst slektskap med musikalkomedien «Nattens umusikalske dronning» er her også, og den går ikke bare ut på det at Hege Schøyen i norsk versjon har stjernerollen og Jan Martin Johnsen en sentral støtterolle. Moroa går ut på å se mennesker med ferdigheter spille mennesker uten ferdigheter.
Knut Nærums oversettelse knytter skuespillet-i-skuespillet opp mot Radioteatrets storhetstid, den tid både hyggekrimmen og farsesjangeren hører hjemme i, med knirkete gammeldagse ord og vendinger som «sporenstreks», «studérkammeret», «pølsevev» og «litt av en støkk»,
Formålet er forlystelse, og kun forlystelse.
Den som ønsker seg komedie med en understrøm av alvor bør velge et annet stykke, for «Kollaps i kulissene» er underholdning ene og alene for underholdningens skyld.
Norgesturneen starter på Lillehammer 27. januar. Høsten 2017 spilles forestillingen på Chat Noir.