«Ingen har løyndommar lenger, seier Ingólfur: Vi er alle avkledd, er sett som kapitalistar og materialistar. Takk, krakk, seier han. No er det ikkje lenger noko spel, seier han. No er vi oss sjølv.»
Mette Karlsvik
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det er rundt 2010. Island har gått konkurs. Ingólfur er arbeidsledig, i likhet med halve Island. Han bor med sin kjæreste Gerd i Reykjavik. Hun er norsk og kom til Island for å studere turismen. Han er jeger og bondesønn, fra en gård utenfor Reykjavik. Gården ligger like ved den livgivende elva «Varmá», som danner navet i denne fortellingen.
Krakket skjer helt mot slutten av romanen, som viser seg å være et epos om Islands historie. Den starter 1150 år tidligere. Da ankommer nordmannen Ingólv med mannskap og vikingskip. Han er opprinnelig fra indre Telemark, men dreper to menn som truer hans søster, og stifter så familie i Rivedal. Også der frykter han hevn, og sammen med trælen Karle setter han kurs mot «Snølandet», som han har hørt fortellinger om.
Der finner han en elv, og der vil han bosette seg med familien: «Vatn piplar fram i berga. Varm dam til å lauge karar i. Heitt til å koke fisk i. I havet kokar det av fisk.»
Et google-søk forteller at Ingólv Arnesen er en historisk person. Han var landnåmsmann og skal ha vært den første som bosatte seg på Island i 874, etterfulgt av andre som flyktet fra uroen i Norge på Harald Hårfagres tid. Det er ikke første gang Mette Karlsvik baker inn historiske personer i sine bøker. I 2011 skrev hun romanbiografien «Bli Bjørk». Den ble Brageprisnominert, og burde vunnet, spør du meg. Året etter var hun den første som mottok Stig Sæterbakkens minnepris, til «en forfatter med overbevisende litterære kvaliteter, originalitet og mot til å skape sine egne prosjekter».
Jeg kan ikke tenke meg en mer treffende betegnelse på Karlsviks særegne forfatterskap, som startet i 2005 med debuten «Vindauga i matsalen vender mot fjorden». Den produktive forfatteren har siden skrevet essays, sakprosa, poesi og barnebøker. Det er likevel hennes fortellinger fra Island som har slått an. Der har hun funnet et landskap som kler skrivestilen. Hun baker den dramatiske islandske natur inn i et prosalyrisk nynorsk – islettene av islandsk gjør at det fremstår som norrøne sagaer.
«Varmá» åpner nærmest som en vulkan, gjennom en prolog om Islands tilblivelse. Øya som skjøt opp fra Atlanterhavets rygg, lik en flammeknopp. Det fortelles om benediktinernonnene som kom fra øst – irene var der før de brave nordmenn – og bygget et steinkloster. «Skredet ryddar klosteret vekk. Alt som kristna var renn ned i vatnet. Naturen er igjen berre natur, er som ein ny dal.»
«Stein, oske, is. Stein, basalt, is. Vulkan, is, vulkan. Eld, is, eld. Elden er brått heitt. Plutseleg borte. Kulda er der jamt: langsamt kaldt, heile tida. Det gjer at isen blir. Vulkanen blir også verande», heter det videre. Med denne ustadige, standhaftige naturen som utgangspunkt reiser vi gjennom århundrene, mennesker fødes og dør, bygg reiser seg og forsvinner, inntil vi lander i 1937 og møter urislendingen Jökull.
«Ved det største dampholet slår han ein tynn påle ned, og stadfestar: Dette er hans hol. Her kan reykjakot stå, reyktur kjöt og reyktur fisk bli til.» Siste del av fortellingen blir historien om han, hans sønn Sigurdur og sønnesønn Ingólfur. Det blir også fortellingen om Islands moderne historie, om turismen, amerikanismen, kapitalismen, materialismen.
Her følger Karlsvik Hamsuns tre-generasjonslov; Jökull bygger opp gården, sønnen Sigurdur holder ved like, mens sønnesønnen Ingólfur drar fra gården. Han finner ingen plass til seg selv i det Island som går amok på begynnelsen av 2000-tallet. Inntil boblen sprekker og alt klapper sammen, lik den vulkanske naturen på øya.
Tross den storslåtte åpningen, er ikke dette Karlsviks beste bok. Ingólv Arnarson har vi møtt før, i «Prinsland» (2013), som også endte med en fortelling fra det moderne Island. Men i denne boka blir den siste delen svak. Det storslåtte sagaspråket blir litt malplassert i fortellingen om Ingólfur og Gerd.
Det blir både overfladisk og kryptisk på samme tid, og for svakt til å forsvare en så dominerende rolle i denne egentlige fantastiske fortellingen om Island.