Anmeldelse: To nye bøker viser oss menneskene i massene av flyktninger
Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker
Når vi står overfor en ufattelig mengde folkevandrere som strømmer inn gjennom alle åpninger, inn dit hvor det er håp og velstand, respekt og fred, helse og utdanning, er det første instinktet å se bare skog, ingen trær. Det er massene, det er de store tallene vi ser komme.
En slik synsmåte er behagelig, men også truende. Vi slipper å ta de unike enkeltskjebnene inn, men samtidig blir mengden en grå, tung lava som bare flommer og flommer. Vi dehumaniserer dem, gjør dem til skadedyr, og øker dermed angsten.
Dugnadsprosjekt
«Flukt» er et stort prosjekt fra Spartacus forlag, der omlag 40 pressefolk formidler flyktninghistorier. Boka ønsker å motvirke dehumaniseringen ved å vise fram enkeltmennesker som har opplevd flukt. Slik skal folk bedre forstå kostnadene og lidelsene flukt medfører. De er mennesker, de som har måttet forlate det de hadde. De har vært gjennom tortur og røverier og har betalt enorme summer til fiksere og triksere for å få hjelp over grensene.
Dugnadsprosjekt
Historiene som blir presentert er ganske ulike. De er fra forskjellige tider og steder, og skribentene har ulik metode. Utvalget har bredde og variasjon. Det er akseptabelt at flere av historiene har utgangspunkt i allerede publisert materiale, siden jobben skulle gjøres så raskt. Det er muligens årsaken til at artiklene er svært ulike i form og innhold. Redaktør Janne Kjellberg har neppe kunnet veilede bidragsyterne særlig mye for å gi boka fastere form. Men flere av artiklene ville vunnet mye på en forvandling fra featureform i Magasinet-stil til mer reflektert, litterær tekst.
Helt globalt, helt nærme
Noen av dem gir omfattende storpolitisk og historisk bakgrunn for skjebnene som fortelles, andre er intime beretninger fra en liten familiesfære der en bestemors historie fra Finnmarks brente jord blir til rystende åpenbaring. Herman Kahans historie, som er blitt fortalt så mange ganger før, fortjener i høyeste grad sin plass i boka. I likhet med historien om Ruth Goldsteins flukt fra Calmeyergata i 1942, minner den om den bunnløse grusomheten europeiske jøder gikk gjennom for få tiår siden.
Koplet sammen med elendighetene i Syria og blant palestinere, bosniere og kambodsjanere, eller møtet med Peter Batta som løper fra den russiske okkupasjonen av Ungarn i 1956, åpnes en opplevelse av flukt som noe helt allment, helt globalt, helt nærme — om enn så fjernt fra våre egne individuelle livsveier.
Kapitlene er illustrert med portrettfoto og kart som skal vise ruten flukten fulgte. De er oftest satt sammen av flere kart — en bit fra hver del av verden flukten foregikk i. Til tider blir veien vanskelig å følge. Plutselig går reisen i motsatt retning av virkeligheten: Østover fra Beirut til Istanbul og fra Damaskus til Wien? Og hvorfor vises Sovjetunionen som en intakt stat i en illustrasjon til en flukt fra 2000-tallet?
Flukt
« En flukt som aldri tar slutt »
Åse Brandvold
Sjanger
Forlag
Manifest
Utgivelsesår
ISBN
9788292866993
Rotete kart
Annet mindre rot forekommer også. Myndighetsalderen i Norge er satt til 18 år i 1942, og frigjøringskrigen fra det franske kolonistyret i Vietnam blir omtalt som en borgerkrig mellom kommunister og antikommunister. Slikt småplukk er likevel ikke i stand til å ødelegge bokas intensjon om å vise oss mennesker i massene.
Vemodig stemningsrapport
En kanskje utilsiktet virkning av hastverket i produksjonen, er at selve rammen bokprosjektet har, allerede nå virker ganske utdatert, vemodig nok. Boka tar utgangspunkt i all velviljen som plutselig bredde seg i hele Europa da folkehordene slo seg gjennom og inn i den europeiske velstandsbingen. Siden den gang har koret fått dissonanser. Vi blir nå eksponert for «utakknemlige» asylanter, terrorister som lurer seg inn som falske flyktninger og kostnadshysterikere som bader oss i egen engstelse.
Vemodig stemningsrapport
Stemningen er dårligere. Dermed blir boka ikke bare et vitnesbyrd om flukt før og nå, den blir også en rapport om en stemning noen tidlige høstuker i 2015.
Oppgradert papirløs
Til forskjell fra dette brede kollektivverket er Åse Brandvolds bok en tett, velskrevet og gjennomtenkt tekst, gjemt bak et beskjedent ytre. Boka ser fryktelig kjedelig ut, men er full av personlig mot og refleksjon. Den er også et vesentlig bidrag for å forstå konsekvensene av vår gradering av folks motiver for å bevege seg. Hva betyr det å være «papirløs i en oppgradert versjon»?
Oppgradert papirløs
Forfatteren forteller fra sitt langvarige engasjement for afghanerne som deltok i den såkalte asylmarsjen. Hun vet hvem deltakerne var, og hun gjør store anstrengelser for å finne ut hvordan det er gått med dem i etterkant. Noen fikk bli i Norge, andre ble sendt til Afghanistan. Brandvold reiser til og med til Kabul for å finne ut hva slags tilværelse de er sendt tilbake til, de«grunnløse» asylsøkerne.
Uvelkomne hazarer
Der er det helvete. Kaos, vold og fattigdom. Konstant livsfare. Brandvolds bok viser oss alvoret i dette vi snakker bekymret, men samtidig så altfor lettvint om. En stor andel av afghanerne som ble ønsket u-velkommen i Norge, er hazarer. De tilhører en folkegruppe som har mongolske røtter, lever i det nordøstlige Afghanistan opp mot Himalaya og er sjia-muslimer. At de er, og har vært, utsatt for omfattende forfølgelse fra mange hold i hjemlandet, er godt dokumentert.
Uvelkomne hazarer
En av Brandvolds informanter er Amin Senatorzade som også har spilt teaterforestilling om sine opplevelser på veien fra Afghanistan til Norge. Hans historie om en ung hazar-gutt som vandrer østfra til Tyrkia og kommer seg over havet i gummibåt, er nesten den samme som den vi møtte i boka «I havet finnes det krokodiller» eller i filmen «Et øyeblikk frihet» for noen år siden.
Livet herjer
Historiene er like, men individuelle, det er enkeltmennesker som vandrer, med sine håp og svakheter. Livet herjer med dem, før, under og etter flukten.
Livet herjer
Brandvolds engasjement gjør denne boka til sjelden vare i et velsmurt bokmarked. Hun har investert mye tid og tatt store risikoer.
Boka er veldokumentert, men også en politisk pamflett. Det personlige ødelegger ikke for det allmenne, det gjør vanskelighetene bare enda mer akutte og sorgtyngende. Nettopp slik blir en bok både klok og viktig.