Norske politiske selvbiografier fordeler seg på et spekter fra hevn til sak. Stoltenberg er sin generasjons suverene norske leder og plasserer seg på den saklige siden.
Den velskrevne boken understreker hans rolle som foregangsmann og bremsekloss. I mannsrolleutvalget lanserte han ideen om pappapermisjon på åttitallet. Stoltenberg var selv hjemme med sin førstefødte og bidro til å revolusjonere den norske familien. Stoltenberg var også i front i kampen for homorettigheter.
Samtidig er Stoltenberg sparegris i sin sjel. Sakene som definerer ham er kamp mot overoppheting av norsk økonomi og plasseringen av oljefondet i aksjer.
Han er på sitt beste når han beskriver handlingsregelen og pensjonsreformen, kongen av politiske reformer på totusentallet. Ikke så kjedelig som det høres ut, bedyrer sosialøkonomen Stoltenberg, og beskriver pensjonssystemet som pyramidespill og reformen som kinderegg.
Boken handler mye om prosess: Hvordan vedtak fattes i Norge. Pensjonsreformen er resultat av «de lukkete roms metode», i følge Stoltenberg. Han beskriver hestehandel mellom Arbeiderpartiet og LO og gir mye ære til Gerd-Liv Valla. Senere beskriver han LO-sjefen som gradvis mer maktsyk. «Gerd-Liv er firkantet»” skriver Stoltenberg, «jeg er fleksibel». Beskrivelsen er ikke kledelig, men fremstår relativt troverdig. Stoltenberg vant personstrider fordi hans rivaler begikk feil.
Jens Stoltenberg
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Valla faller for eget grep, akkurat som Jagland gjorde i striden om partilederskapet rundt årtusenskiftet. Ville Jagland vært mindre forknytt om han hadde fått helseeurytmi på Steinerskolen, slik som Jens? Stoltenberg følte at det var «historien selv som ga beskjed» da LO-veteranen Tor Aspengren ba ham bli partileder. Han er den ufrivillige statsmann: Slik Michael Corleone motvillig trekkes tilbake til mafiaen, må Stoltenberg avbryte forskerkarrieren for å bli politiker og ender til slutt som landsfader etter 22. juli.
Hvor riktig historien er, kan diskuteres. Boken er skrevet av en mann på høyden av karrieren og inneholder nødvendigvis hull.
Han skriver mye om Kinas vrede over Nobelprisen til Liu Xiabo, men ingenting om forholdet mellom fred og menneskerettigheter. Om Putin har han mye godt å si, og kapitlet hans om Afghanistan er uten analyse, men full av beundring for de faste håndtrykkene til barske norske soldater. Her er NATOs generalsekretær ute med harelabben.
Mer overraskende er det at Stoltenberg knapt skriver ett ord om statlig eierskap. Statsgigantene Telenor og Statkraft opplevde turbulens på totusentallet.
Det står ingenting om at Statoil fusjonerte med Hydro, ble en elefant på norsk sokkel og endte opp med å skrive av titalls milliarder etter økonomiske og miljømessige tvilsomme investeringer. Hvis historien om totusentallet blir skrevet i klimasakens tegn, vil Stoltenbergs historie bli revidert.