ALBUM: Det var ikke enkelt for Sigur Rós å lande det minimalistiske soundet som etter et forkastet album til slutt ble fjorårets «Valtari».
Kanskje har dét noe å gjøre med den helomvendingen «Kveikur» er — eller kanskje henger det sammen med keyboardist og arrangør Kjartan Sveinssons sorti.
Rytme og kraft
Uansett grunn; på islendingenes egenproduserte, sjuende studioalbum har de et nytt fokus på rytme, driv og kraft, og det kommer de riktig godt ut av.
Visst er her luftig falsett-englesang og vakre, svevende stemninger, men ofte er det de dramatiske, storslagent produserte trommene som fører an.
Sigur Rós
Plateselskap
På det glimrende tittelsporet forsterkes de av sugende bass-skurr som i siste halvdel bygger seg opp i en seig droneutblåsning.
Strammere låter
Ikke minst er i flere tilfeller strukturen strammet sammen til det som ligner mistenkelig på konvensjonelle poplåter.
Refrenget på den seige åpningen «Brennisteinn» høres ut som Sigur Rós-utgaven av Kent, mens «Rafstraumur» drar på med suggererende Arcade Fire-trommer til de klare gitarlinjene, synthlagene og postrockdroninga.
Og med den melodien hadde singelen «Ísjaki» vært velkommen i min radio når som helst.