«Aleksander er lenket til sin seng. Rommet omslutter ham. Jeg har en kronisk sykdom som fører til at stadig flere muskler blir lamme. Min celle blir trangere for hver dag.»
Jeget er Thorvald Steen. Aleksander ingen ringere enn Aleksander den store — makedoneren som i løpet av et drøyt tiår la under seg et enormt rike. I ettertid har erobreren blitt dyrket som guddommelig helt. Andre mener han var en stormannsgal despot.
Han døde i 323 f.kr. bare 33 år gammel. Symptomene tyder på at det kan ha vært av malaria eller tyfoidfeber. Visse historikere mener han ble forgiftet.
Vi blir kjent med en Aleksander som i yngre år er både lekende, kjærlig og varm, men som mot slutten blir forfyllet, paranoid og grusom. Et bilde som ikke virker usannsynlig ut fra de historiske kilder Steen viser til i etterordet.
Når det gjelder det mer personlige stoffet, er det nokså haltende. Dess nærmere vi kommer Aleksander via Phyllis, dess mer klisjéfylt og inautentisk oppleves han. Eksempelvis i følgende dialog: «Phyllis, har du glemt at vi skal ut i byen etterpå? Jeg må hjem og skifte først. Bli med», sier hærføreren, før de to sprader rundt i Babylon, hånd i hånd.
Tonen mellom de to er som hentet fra en kioskroman, og forunderlig amatørmessig av en så proff forfatter som Steen.
Thorvald Steen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN