Situasjonene i Geir Nummedals første novellesamling, «Få barn», spenner fra det forventningsfulle til det såre og voldelige. Blant skikkelsene vi møter er paret som starter sommeren med å ta en graviditetstest, de to gamle elskerne ved en elvebredd, og en voldelig mann som går på hjemmebesøk.
Felles for alle fortellingene er at barna spiller en rolle. Både de som er og ikke er. Barna som var ventet, men ikke kom. Og barn som ikke burde være der.
Som i novellen «Snekker Andersen ringer på». Her torturerer jegfortelleren en mann som skylder penger: «Jeg fokuserer på arbeidsoppgavene. Baufil eller hammer? Jeg plukker noen spiker fra brystlomma». Plutselig er offerets lille datter der, hun som skulle vært hos moren: «Hvor dum er det mulig å bli? Slapp du meg inn når du hadde barnet ditt her?»
Denne klare variasjonen er bra, men virker litt skjematisk. Novellene rommer fine leseøyeblikk, men det er lite som løfter dem over i det ualminnelige eller sterkt berørende.
Første gang det skjer er i bokas fjerde novelle, «Lombnes, Susanne». I utgangspunktet virker det overraskende: Ikke er novellen lang og dyptloddende, tvert imot er den en av samlingens korteste. Og ikke vekker den noen spesiell gjenkjennelse, bortsett fra at hovedpersonen er en kvinne. Likevel gjør novellen om en spontanabort inntrykk med sin stramhet, kontroll og buldrende underliggende smerte.
Nummedal kan borre dypere i smertepunktene. Gå dit det brenner, som forfatter Gro Dahle sier. I avslutningsnovellen gjør han det.
Gleden er stor da den viser seg å være en fortsettelse av historien om Susanne. I «Livet i Venezia» er hun middelaldrende og gravid med en kar hun knapt husker navnet på. Her plasserer Nummedal seg igjen, med stor sensitivitet, helt nær Susanne.
Novellen fanger motsetningene som finnes i det meste (som Nummedal også tidligere er inne på; «meningsfylt, meningsløst, meningsfylt, meningsløst»), og er spennende fordi er ingenting er helt avklart. Verken i teksten eller i Susannes liv.
Geir Nummedal
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN