Anmeldelse: Olav Løkken Reisop har skrevet en utmattende roman om en kveld i dårlig selskap

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

I sin første bok «Pastisj» hermet, hyllet og skrev Olav Løkken Reisop videre på verk signert samtidskulturelle størrelser som Solstad, Kjærstad, Bergman og Von Trier.

Hans nye bok «Grandiosa» er en norsk tretti-år-etter-variasjon over Thomas Bernhards «Trær som faller», tidvis tett på originalen både i språk og innhold, og ytterligere understreket av at Reisops romanfigurer diskuterer Nationaltheatrets oppsetning av teaterversjonen av Bernhards roman.

Mens Bernhard led seg gjennom en middag omgitt av Wiens kulturelite, innser Reisops jeg-forteller Nikolai for seint at han har glemt å melde avbud til velstyret i borettslagets årlige middag. Som i dette tilfellet finner sted i den prangende arkitekten Rolf Slependens prangende toppleilighet bygget oppå en toppleilighet.

Norske hus og hjem


Nikolai, som også er arkitekt, nærer en brennende og suveren forakt for verten, som viser seg å være mannen bak Barcode-utbyggingen i Bjørvika. Og en omtrent like suveren forakt for de fleste andre deltakerne i bokas overdådig ete- og drikkegilde, blant dem flere hel og halv-størrelser i Oslos kulturliv.

Norske hus og hjem

Som tittelen antyder, det handler om smak — forstått som god, dårlig, og påtatt. Om bestikk og kjøkkeninnredning og ikoniske designerstoler, Nesbø-romaner, klappekutyme i teateret, og om hvordan de færreste mennesker, ifølge Nikolai, er i stand til å føre en intelligent samtale.

Gjennom en belærende og ekstremt nitid indre monolog, iblant brutt opp av dialog, iblant henvendt til leseren, dissekerer Nikolai kvelden, middagsgjestene og seg selv. Det blir raskt monotont og forutsigbart. Det er mer interessant når Reisop, som er utdannet arkitekt, skriver om arkitektur. Når Nikolai lar seg begeistre av en artikkel signert en umoden Dagblad-journalist, er det sin egen artikkel fra 2013 om nettopp Barcode og arkitekturens etiske og sosiale forpliktelser, eller i dette tilfellet mangelen på sådan, forfatteren siterer.

I likhet med Nikolai, er forfatteren ingen fan av de monumentale byggverkene som først og fremst fremmer arkitektens ettermæle, og taler i stedet for vanlige hus, og byrom som er gode å bo og være i. I romanform kan han dessuten dra på og la hovedpersonen omtale operahuset som et stykke skinndemokratisk arkitektur, livløs som en sammensunket ostesuffle, og Barcode som en råtten tanngard og Oslos pinligste skue.

Mett og matt


Reisops 450-siders middag er omtrent dobbelt så lang som Bernhards og får «Ulysses» til å virke som effektiv historiefortelling. Teksten starter med et «Nei» og ender med et «ja», noe som muligens skal signalisere en slags opp- eller framdrift, men fortellingen føles snarere som den går i sirkel. Ideen er fiks, teksten velskrevet og smart, men i sum er samtidsdiagnostikken forholdsvis tynn og menneskene og plottet så farseaktige at ingenting står på spill.

Mett og matt

Forfatteren slenger flere litterære forbilder på bordet, og kommenterer via Nikolai rett som det er sitt eget prosjekt, og kan sannsynligvis argumentere for alle valgene han har tatt. Men det er vanskelig å finne gode argumenter for å oppfordre leseren til å investere så mye tid som denne boka krever. Selv lukket jeg den og kjente at jeg delte hovedpersonens lettelse over at måltidet endelig var over.

• Olav Løkken Reisop er anmelder i Dagbladet, derfor anmeldes boka av en ekstern skribent.

« «Grandiosa» »

Olav Løkken Reisop

Sjanger

Forlag

Flamme

Utgivelsesår

ISBN

9788282880695

Lik Dagbladet Pluss på Facebook