- Dette er virkelig et lite stykke Frankrike midt i Oslo, sa Robinson.
- Ja, i alle fall hvis man myser litt og prøver å stenge ute de norske glosene som flyr rundt ørene dine, svarte Fredag.
For på Brasserie France er det trangt mellom bordene, slik det skal være på et ekte, klassisk brasserie. Robinson og Fredag har besøkt restauranten — som lenge hadde det fjollete navnet A Touch of France — flere ganger, og navneskiftet må kunne sies å være den mest radikale endringen siden starten. Ellers er alt ved det gamle. Franske klassikere har stått på menyen i Øvre Slottsgate 16 i over tretti år, selv om det stilige brasseriet på gateplan først åpnet i 1991, bygget etter modell av det ærverdige Brasserie Pyrénéen i Toulouse.
Opp gjennom åra har Robinson og Fredag sett servitørene gå fra å være mørkhårede, gråhårede og nå nesten hvithårede. Dette er tradisjon. Stolt tradisjon. Og fransk på flere måter enn interiør og meny.
Servitørene er korrekte og hyggelige, men kan også oppleves som en smule arrogante
- ikke ulikt den sjargongen man tidvis møter på hektiske brasserier i de franske storbyene. Da Robinson og Fredag spurte om råd til menyvalg, fikk de først et skuldertrekk og et slikt «kommer helt an på hva du liker»-svar. Etterpå ble servitøren litt mer «norsk» og hjelpsom.
- Problemet er at jeg har lyst på det meste, sa Fredag, og tygget på «froskelår», «snegler», «bouillabaisse» og «andelår», før valget falt på andeleverterrin og gjøkalvlever, to gjengangere i menyen. Robinson valgte hvit asparges med limehollandaise, samt helstekt smørtunge med sjampinjong, kapers, tomat og brunet smør.
To glass Riesling fikk akkompagnere forrettene, som raskt kom på bordet med ferskt brød og godt, fransk smør.
- Dette smaker deilig, og er virkelig i tråd med sesongen, utbrøt Robinson etter en munnfull asparges. Stengene var faste og sprø i konsistensen, og syren fra limen kledde hollandaisesausen svært godt. Andeleverterrinen er blitt lovprist før, og har ikke forringet seg - med sitt tilbehør av grillede briocheskiver og rieslinggelé, mente Fredag. —En nydelig, smørmyk konsistens som parer seg
perfekt med søt Riesling i flere former!
- Hva med vin til kalvelever og fisk? undret Robinson.
- En Gamay, selvfølgelig, svarte servitøren, som nå hadde lagt vekk den «franske» arrogansen.
Det skulle vise seg å være et godt valg. Med sin lette fruktighet og friskhet sto den utmerket til både lever og fisk. Smørtungen hadde kanskje tjent på å være litt mindre hardt stekt, syntes Robinson, men flyndrefisken smakte godt — med klassisk syrlig-søtt tilbehør av kapers og tomat.
Gjøkalvlever er en av Fredags absolutte favoritter, men delikatessen er nesten umulig å oppdrive i byens kjøttdisker. Derfor er det vanskelig å vike unna fristelsen når den dukker opp i en restaurantmeny. Også denne gangen falt den lette, porøse leveren i smak, med sitt tilbehør av kalvesjy, grillet sjampinjong og bacon.
- Litt som å komme hjem til mor? undret Robinson.
- Kanskje heller ei gammel, fransk tante, foreslo Fredag.
- Det er noe upretensiøst og realt over måten alt serveres på her.
Det er smakene som står i fokus, ikke presentasjonen. Iøynefallende er imidlertid dessertvogna på Brasserie France, en attraksjon i seg selv. Fra den bugnende vogna kan gjestene ufortrødent velge, ikke bare én gang, men to, ja, hvorfor ikke tre ganger? Valgets kvaler igjen. Da servitøren tilbød seg å foreta utvalget, takket Robinson og Fredag prompte ja, og fikk en stor tallerken som inneholdt sjokolademousse, brownie med valnøtter, spritmarinert frukt, sorbeer, crème brûlée — mer enn nok til at tilbudet om påfyll av det ene eller det andre slaget ble avslått.
Muligens finnes det franske spisesteder i hovedstaden som er mer innovative enn Brasserie France, men det klassisk franske går nå engang aldri ut på dato.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: