Pinerolo Cantina, som ligger på hjørnet av Hegdehaugsveien og Josefines gate, åpnet dørene i mars. Stedet har kastet seg på det som må være det mest trendy i restaurant-Norge akkurat nå, nemlig delemat eller «sharingkonseptet» som spisestedene velger å kalle det. Tidligere var det stort sett bare tapas- og sushibarer som serverte småretter skapt for å deles. Nå har også restauranter med norsk, fransk og italiensk kjøkken fått grytene opp for delemåltidet.
Hos Pinerolo Cantina består menyen av småretter, mellomretter og hovedretter og man plukker fritt fra kategoriene avhengig av sultnivå og stilønsker. Hvis du vil ha maten din i fred, kan du også gå for en klassisk treretter.
Den blide servitøren fristet aller først med drinker og nikket mot coctailbaren der det sto en ansatt og ristet husets flytende delikatesser. Det ble to «Bobo's» på høy stett, en miks av gin, bjørnebærlikør, friske bær, sitronjuice, sukkerlake og pepper.
- Deilig start, sa Robinson og hevet glasset med den syrlige drinken.
Ikke lenge etter kom smårettene til bordet. Munnfuller med grillet landbrød, kylling og løkrelish og den klassiske italienske tomatbruschettaen, brød med god olje og finhakket tomat. De hadde også bestilt «Burrata», en ferskost fra Murgia, lagt av Mozarella og fløte, servert med tomat og fritert basilikum.
- De små snittene er gode. Og oste-retten mektig, men velsmakende. Alt er veldig enkelt, ikke ulikt det ekte Italia.
Det var rolig i restauranten, men utendørs, under varmelampene, var coctailfesten allerede godt i gang.
- Det ser ut som dette er et populært sted å samles etter jobb. De nærmeste konkurrentene, Olivia og Lille Asia, er kjent for sine «se og bli sett»-uteserveringer, men her virker klientellet noe mer avslappet, kommenterte Robinson.
Til hovedrett hadde spiseparet bestilt godsaker fra kjøkkenets kullgrill: Entrecôte og kveite. Restauranten har en egen tilbehørsmeny.
- Det blir veldig mange valg når gjestene skal parre kjøtt eller fisk med både karbohydrater, grønnsaker og saus. Burde ikke kokkenes anbefaling i det minste stått i menyen? spurte Fredag,
- Helt uenig. Jeg elsker valgmulighetene, parerte Robinson og gikk for sopprisotto, grønn saus og grønn salat til kveiten.
Kjøtt og fisk både luktet og smakte av ekte kull. Deler av Robinsons entrecôte var virkelig smakfull, men stykket totalt sett var for trevlete. Og Fredags fisk var rå. Fredag var spent på å sende kveiten tilbake.
- Kveiten blir fort tørr. Våger de å grille det samme fiskestykket videre eller tar de et helt nytt, undret Fredag.
Det var den samme fisken som kom i retur, men denne gangen gjennomstekt.
- Et sjansespill, mente Fredag. - Men det funker. Fisken er god. Og tilbehøret likeså.
Til dessert gikk de for en mascarponedessert, den italienske osten blandet med creme fraiche og pisket fløte, med syrlige bær og salte pistasjenøtter.
- Litt kjedelig. Og veldig fløtefet, flere bær ville løftet den, sa Robinson, som ikke spiste opp.
Den hyggelige servitøren spanderte en Limoncello, italiensk sitronlikør, til kaffen. De andre gjestene fikk ikke, så sannsynligvis var det for å rette opp inntrykket etter den rå fiskeserveringen.
Regningen kom på rundt 1600 kroner, ikke avskrekkende for mange retter og god drikke.
- Ålreit mat til ålreit pris. Men St.Lars er rett borte i høgget, og er større grillkunstnere enn disse. Og skal man ha italiensk, så er heller ikke Enoteca langt unna, som også ligger et hakk over denne nykommeren.
robinson&fredag;@dagbladet.no
Velg en tag for type anmeldelse! En av disse: