Drøye fire år har gått siden Petter Stordalen snudde opp ned på de ærverdige lokalene over Theatercaféen og åpnet Eik Annen Etage. Prisnivået har vært sympatisk, men man har fremdeles følelsen av å være med i en litt eksklusiv klubb i denne elegante storstua.
-Her satses det også nasjonalt for tiden, sa Robinson, etter å ha lest gjennom menyen.
Det er fort gjort, for her tilbys bare tre, fire eller fem retters menyer, basta.
-Sikkert behagelig for kjøkkenet med så få retter å forholde seg til, sa Fredag.
-Og deilig for dem som ønsker å slippe valgets kvaler, sa Robinson, som foreslo full pakke, med vinmeny.
Det ble straks skjenket en tørr Riesling i glassene. Det gikk fort, men Robinson mente servitøren sa det var en Kabinett Dönnhoff fra 2009. Så kom fire appetittvekkere som satte anslaget for det som skulle bli et helnorsk måltid. Makrell, torskerogn, rakørret, røkt kveite, sennep, rømme og dill var noen av ingrediensene.
-I alle fall kjente - og mer eller mindre kjære - smaker for en norsk gane, sa Robinson.
Første forrett var en kremet fiske- og skalldyrsuppe med lysing, ørret, blåskjell og kongekrabbe. Suppa var syrlig og hadde et markant sting av fennikel, men ble litt i tynneste laget, syntes Robinson. Fredag ble minnet om barndommens fiskesuppe, og var måtelig fornøyd.
Skrei var neste på menyen, innledet av et aldri så lite foredrag på svensk om torskens gytevandringer til norskekysten. En Maçon Villages tok over for Rieslingen, og fisken ble servert med brandade (klippfisk og potetmos), rødbet confit og jordskokkpuré. Det hele så svært delikat ut, men Robinson og Fredag smakte seg fram uten akklamasjon. Fisken var dvask og manglet salt, og det var ikke så mye trøkk i tilbehøret heller. Skuffende på et sted som dette - midt i skreisesongen.
Serveringen så langt hadde vært effektiv, og sjenerøs hva påfyll i glassene angår. Robinson og Fredag skålte, lente seg tilbake i de behagelige stolene, tømte glassene og nøt takhøyden. Etter hvert lurte de også på hvor det var blitt av kelneren.
Omsider dukket han opp med en flaske Chianti Classico, for så å forsvinne igjen. Robinson og Fredag fikk god tid til å skru opp forventningene til kveldens hovedrett: Frilandsgris fra Jæren, et tiltalende skue når tallerkenene endelig kom på bordet. Her var både skiver av rosastekt filet og et stykke ribbe, med risoni, confiterte rotgrønnsaker og en saus på bokkøl.
-Det sto ikke noe om at kjøttet var røkt, sa Robinson, noe skuffet.
-Det er jo også veldig norsk, da, sa Fredag, som konstaterte at ribbestykket imidlertid var ovnsstekt, mørt og veldig godt. Men var smaken litt krevende?
Kunne det være bokkølet?
-Kan det være at vi nesten er avvent med å spise rotekte norsk mat på hovedstadens restauranter, foreslo Fredag, som tippet at «Annen Etages oster» nå ville føre oss ut i verden. Men, nei da. Her var det også gjennomført nasjonalt, med produkter fra ysterier på Ås, i Øvre Eiker og i Hemsedal. Heder og ære til norske osteprodusenter, men det er fremdeles et stykke igjen før vi kan ta opp konkurransen på dette området med land som Frankrike og Italia. Ostene var imidlertid perfekt tempererte og ble servert med bananbrød og to fortreffelige kompotter på svisker og portvin, druer og eple.
Trøndelag var måltidets siste stopp, med tjukkmjølk fra Røros og sorbet laget på bærene av tindved, en løvbusk som blant annet vokser vilt rundt Trondheimsfjorden.
-Snakk om norsk! Og eksotisk! Og godt! utbrøt Robinson.
Det hele var lekkert presentert med bringebær og en kraftig sjokolademousse, og representerte høydepunktet i rekken av retter som må betegnes som intet mindre enn et «nasjonalmåltid».
Fredag utfordret Robinson til en aldri så liten geografisk oppsummering.
-Røros, Jæren, Hemsedal, Øvre Eiker og Ås? Kongekrabbe fra Finnmarkskysten?
-Du har glemt nasjonalfisken, påpekte Fredag.
-Lofoten, selvfølgelig! Men dessverre, skreien var forglemmelig.