Den erfarne etnologen Arne Lie Christensen har skrevet en sjenerøs forundringspakke av en bok om friluftsliv og hytter — til fjells, i skogen og ved sjøen. Her trekkes linjer mellom ulike former for utferdstrang, for overklasse og arbeider, for middelklasse og bønder.
Forfatteren klarer å tegne et motsetningsfylt bilde av trangen til å reise bort og oppleve noe annet. Han analyserer det tradisjonelle livet på setrene, i rorbuer og i tømmerhoggernes koier, dit man dro for å utnytte årstidenes skiftninger, stilt opp mot finans- og handelsborgerskapets, eller aristokratiets, planmessige idyllisering av naturen.
Forvandlingen av setergrender til hyttebyer, eller av skipperstuer til sommerhus for tilreisende badegjester, både ivaretar og ødelegger kulturminner.
For hva ville skjedd hvis ikke turismen hadde tatt stedene i bruk? Lie Christensen viser hvordan urgamle krøtterstier nå blir opprettholdt av fotturister i fjellet, og hvordan stilen på moderne, komfortable hyttepalasser etteraper tradisjonell byggeskikk med laftet tømmer og torv på taket.
Mange av disse forestillingene er innbyrdes motstridende, men det lever vi godt med, også inne i oss selv.
Friluftslivet og hyttekulturen er også egnet til markeringer av ulik kulturell kapital. Lie Christensen gjør flittig bruk av lærdommer fra Veblen og Bourdieu. Særlig påfallende er forskjellen mellom middelklassens trang til å finne ro og ensomhet, mens arbeiderklassen feirer kollektivet på fritida.
Dette kommer klart til uttrykk på hytteøyene i indre Oslofjord, men også i dagens campingturisme.
Å være tett sammen i store demokratiske klaser, slik man er det mellom fastmonterte campingvogner og stivede fortelt, er for den aspirerende borger et mareritt. Hvorfor er det sånn? Ligger det en angst på lur her, et eksistensielt rop fra den innbilt unike?
Ikke minst må det prangende forbruket ha vært enda mer prangende i samfunn med sterkere klassearroganse enn i Norge.
Men hvordan er hyttekulturen for eksempel i Sverige eller Danmark? Finnes det tilsvarende krysninger mellom tradisjoner der? Er den klassedelte turismen kodet på samme måte i nabolandene? Vi får noen små glimt fra hyttekulturen på den svenske vestkysten, men ingen oversikt. Kan leseren dermed bli lurt til å tro at det norske friluftslivet er mer unikt enn det er?
Romernes dragning mot det søte liv rundt Napoli-bukta og idylliseringen av hyrdenes naturutfoldelse i de bukoliske Arkadia-mytene, har mange av de samme trekkene som her framheves som konstituerende for norsk friluftsliv.
Også i renessansen var utferd på moten, og de tematiske havene som ble anlagt på 1500-tallet, med fossefall, grotter, mekaniske innretninger og frapperende illusjoner, ble mønstre for adskillige lysthager i de kommende århundrene.
Et godt eksempel er kardinal Ippolitos hage i Villa d'Este i Tivoli, som fungerte som et forundrings- og forlystelsessenter for den romerske overklassen.
Vårt hjemlige tivoli-begrep kan spores tilbake dit, via København og Paris.
Man merker at boka er skrevet vel så mye med hjertet som med hjernen, og at forfatteren på et vis også skriver selvbiografi.
Han er til stede i alle paradoksene som beskrives: Han driver matauk på hytta uten at han trenger det, han har internett, men utedass, han er en borgerlig akademiker som leker det ville livet år etter år på sitt faste utferdssted.
Hans ledige omgang med paradoksene og det gode humøret som strømmer gjennom teksten, gjør at det er en fryd å kjenne seg igjen i den avsluttende påstanden om at «Hytta er livet!».
Og refleksjonene rundt den økologiske nødvendigheten av å leve mer nøysomt enn mange gjør, er så absolutt på sin plass.
Arne Lie Christensen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN