Å definere romansjangeren synes å være en umulig oppgave. Vi husker for eksempel hvordan Dag Solstads slektsberetning fra i fjor igangsatte en oppildnet sjangerdiskusjon, hvor jeg var en av dem som ikke lot meg overbevise av benevnelsen på tittelbladet — ikke nødvendigvis fordi det var stort poeng for meg hvorvidt det var snakk om en roman eller ikke, men fordi jeg mente at den som en roman var mislykket.
Og — ikke minst — fordi jeg ikke uten videre godtok at den var en roman bare fordi en romanforfatter hadde satt sitt segl på boken, slik Solstad syntes å hevde i intervjuer.
I så fall måtte vi kunne innlemme julekort, handlelister, private brev og næringsoppgaven i bibliografien. Det er ikke ment så flåsete som det høres ut, for romansjangeren har jo nettopp vist seg å være en uren sjanger, en sjanger i sin tilblivelse, som det heter hos den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin, eller et «uformelig monster (...) med store mage», slik Tone Selboe — med en hentydning til den amerikanske forfatteren Henry James — beskriver sjangeren:
«Den er ikke biografi, ikke historieskrivning, ikke brev, og mer selvfølgelig kanskje, ikke drama eller lyrikk, men samtidig er romanen en sjanger som kan romme alle disse andre sjangrene.»
Videre undersøker Selboe forholdet mellom sannhet og diktning, virkelighet og litteratur, og hvor tøyelig sjangerbenevnelsen kan være. Til sist tar Selboe for seg nyere materielle vilkår for romanen, ebøker og nettpublisering, så vel som romanens fremtid. Alt dette på knappe 150 sider, uten at det finnes noen åpenbare mangler eller går på bekostning med formidlingsevnen — for Selboe skriver gjennomgående som en begeistret leser, klart og engasjerende, uten å ty til forvanskende fagbegreper, slik man gjerne kan være fristet til under dekke av å være plassbesparende.
Den gode fomidlingen av faglige innsikter gjør at boken passer godt inn i Universistetsforlagets pedagogiske skriftserie «hva er», og da den i tillegg byr på perspektiver som også den viderekomne vil ha stort utbytte av, er den å regne som en av seriens mest vellykkete utgivelser. Likevel skiller den seg ut på et viktig punkt: Dette er den eneste av titlene som er utstyrt med artikkelen «en» foran begrepet, fenomenet eller fagområdet som boken skal introdusere; for til forskjell fra fagområder, og mer eller mindre abstrakte begreper, så som «arkitektur», «litteraturvitenskap» og «feminisme», er «en roman» både en abstrakt idé og noe høyst konkret, noe vi alle vet hva er — eller?
Årsaken til dette er at romanen — til forskjell fra epos og drama — er en ny sjanger. Derfor finnes det heller ikke noen klassisk definisjon å ta utgangspunkt i, slik Selboe poengterer: «Aristoteles definerte den ikke; ingen poetikk — ingen regler for diktekunsten — var tilegnet romanen.» Men fortvil ikke, for Aristoteles sa derimot noe om litteratur som har betydning for alle sjangre:
«Mens historieskrivningen forteller om det som har hendt, forteller diktningen oss om det som kan hende — et spørsmål som er uløselig forbundet med romanen som form, dens ?som om?».
Fraværet av en klassisk definisjon, og romanens forhold til de øvrige sjangrene har nettopp vært utangspunktet når romanteoretikere som Bakhtin og Georg Lukács har forsøkt å avgrense den. De har derfor, på hver sitt vis, valgt å se romanen som et motstykke til epos og drama, både når det gjelder form og verdensbilde. For eksempel forstod Lukács sjangeren som betinget av historien: Hvor eposet beskrev livets totalitet, uttrykte det antikke dramaet menneskets indre liv. Men etter antikken ble tilværelsen preget av kaos, meningstap og manglende retning. Dette medførte en søken etter idealer som ikke var gitt på forhånd. Hvorfor? For å bøte på meningstapet, hevder Lukács, og det er da romanen oppstår. Kanskje kan den derfor forstås som en hybrid mellom epos og klassisk drama, eller mellom ytre og indre liv, med andre ord.
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Her blir i tillegg Ian Watt og Franco Moretti to sentrale samtalepartnere for Selboe: Begge har skrevet om hvordan endrete sosiale vilkår og borgerskapets fremvekst (på 1700- og 1800-tallet) reflekteres i romanen, så vel som at samfunnsendringer er med på å skape romanformen.
Helten som finner seg selv og sin plass i verden, kan dermed også forstås som sjangerens søken etter seg selv og en plass blant de andre mer «høyverdige» diktformene — om ikke omvendt: formen er en konsekvens av tematikken.
Sammenhengen mellom romanens tilblivelse/fremvekst og endrete sosiale forhold er kanskje som mest fattbar når Selboe skriver om kvinnelige lesere og forfattere: «Å skrive romaner krevde (...) ikke at man hadde tilegnet seg bestemte estetiske modeller gjennom høyere utdannelse, og romanskriving ble ansett som en nyttig og ufarlig aktivitet, på linje med andre huslige sysler. Forfatteryrket var, ved siden av posisjoner som lærerinne og guvernante, et av de få yrkene som var åpne for kvinner av middelklassen.» Perspektivet er i alle tilfeller langt mer konstruktivt enn den delen av litteratursosiologien som — noe forenklet — hevder at all tekst kan være romaner dersom de med definisjonsmakten opptrer som garantister for at sjanger og innhold sammenfaller.
Derfor er det høyst betimelig at Selboe vektlegger den europeiske romantradisjonen fremfor å la boken oversvømmes av norske, mer hjemlige eksempler — ikke bare fordi dette er romaner som det er mer interessant å se nærmere på, men vel så mye fordi det var i Europa slaget om romanen stod.
Med fokuset på den europeiske romantradisjonen synes dessuten Selboe å gå i Lukács' fotspor, siden Lukács skapte sin romantypologi — inndelingen i undersjangre — ved å ta utgangspunkt i tre europeiske romanhelter som han mente var konstituerende for sjangeren: Cervantes? Don Quijote, Goethes Wilhelm Meister og Gustave Flauberts Frédéric Moreau.
I siste kapittel av «Romanens teori» ender Lukács riktignok opp med å beskrive hvordan Tolstojs romaner nærmest overskrider den typologien han har kommet frem til. Dermed kan det også se ut til at Selboe fortsetter der Lukács slapp, for det er nettopp med Tolstoj Selboe begynner sin fortelling om romanen, både ved å innlede med Anna Karenina, nærmere bestemt ektemannens ører, men også ved å avstå fra skjematiske kriterier og heller skrive medrivende fra romanens innside så så si — eller som en ivrig leser som har sett romanens lys:
«Da Anna Karenina en kald vintermorgen går av toget fra Moskva til St. Petersburg, er ektemannen på stasjonen for å møte henne. Det første som slår henne, er at noe ved ham er forandret. Utilnærmelig og streng står han der, det er ikke noe nytt for henne, men ørene er plutselig blitt annerledes (...).»
Poenget er naturligvis ikke at Karenin plutselig er blitt annerledes, men at Anna er det.»
Her nærmer Selboe seg kanskje en slags definsjon likevel. Romanen er en menneskestudie, og «limet i denne (...) menneskestudien er kjærligheten: den lykkelige, som har det harmoniske samlivet og trofastheten som fundament, og den ulykkelige, rastløse, grenseoverskridende, som har gitt romanen navn — og griper leseren sterkest.»
Med alle nevnte kritierier til grunn blir romanen dermed å forstå som en skildring av forhold — ikke bare erotiske kjærlighetshistorier, men alle slags relasjoner: vennskap, familie, men også forholdet mellom enkeltmennesket og samfunnet, eller mellom mennesket og tiden, kunsten, litteraturen, og ikke minst en refleksjon over forholdet til sjangeren roman.