Det var terroristen Anders Behring Breivik som gjorde Fjordman verdensberømt. Ofrene var knapt talt opp før medier i alle verdensdeler spurte: Hvem er denne Fjordman som har en så sentral plass i massemorderens framstilling av sine mål og motiver, og som han omtaler med slik beundring? Da Peder Jensen sto fram i VG, ble mange forundret. Terroristens politiske inspirator viste seg å være en forsiktig, bebrillet sunnmøring med deltidsjobb i helsevesenet.
Kunne dette virkelig være mannen som hadde skrevet de ekstreme artiklene som utgjorde rundt en sjettedel av innholdet i Breiviks såkalte manifest?
Boka har tre hovedtemaer som hele tida flettes i hverandre: Overgrepene mot Peder Jensen, Breiviks galskap og muslimsk innvandring som vårt tids apokalypse. Forfatteren sier at ingen ville ha boka da han forsøkte å selge den inn til de etablerte forlagene. Det bærer den preg av.
En profesjonell forlagsredaktør ville kuttet manus kraftig og strammet opp disponeringen av stoffet. For selv om Peder Jensen kan skrive politisk effektiv tekst, særlig når han opptrer som undergangsprofet, så ser vi også andre spor av hans personlighet i boka. Her er den retthaverske nerdens ustanselige detaljeringer og gjentakelser. Ikke minst er kildene håndplukket for å støtte Fjordmans politiske prosjekt.
Redigeringen er likevel ingen hovedsak. Peder Jensens bok må først og fremst bedømmes som et politisk skrift. Bokas formål er overtydelig: Den skal gi et nytt og mer positivt bilde av forfatteren.
Riktignok bedyrer Jensen at han ikke har skiftet meninger siden han plutselig ble dratt inn i Breiviks univers, men han har åpenbart skjønt sitt norske publikum bedre. Borte er den åpenbart høyreekstremistiske rasisten, inn på scenen — ennå med vann i håret — kommer den nyvaskede demokraten Peder Jensen.
I boka er Jensen meget nøye med ikke å komme inn på de tekstene som åpenbart frydet Breivik, men som sjokkerte folk flest. Før han ble ny skrev Fjordman om de hvite menneskenes annerledeshet, mens han refset elitens morbide forkjærlighet for raseblanding. Ikke minst fastslo han at «islam og og dem som praktiserer det må fjernes totalt og permanent fra alle vestlige nasjoner». Denne visjonen — som er en tydelig parallell til Holocaust — blir nå fortiet og gjemt bort.
Han fremmer gamle ideer om folkeslagenes intelligens og biologi, og om deres ulike innsats i vitenskap og kulturdannelse. Det meste Peder Jensen skriver om dette er forsiktig formulert, men plutselig smeller det i omtalen av 17. mai. Nasjonaldagen er nå nesten «blitt en slags multikulturell fest hvor man skal feire oppløsningen av den norske nasjonen».
Peder Jensen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Bak ligger en ny normalitet der «sentrale elitepersoner aktivt gir bort sitt land til fremmede folkegrupper». Sosialistene er verst for de fører en «politikk som bokstavelig talt voldtar arbeiderklassens barn».
Slik fortsetter det. Samtidig er det påfallende hvor taus Fjordman er om de politiske løsningene som må til for å stanse det han kaller en hel sivilisasjons frivillige kapitulasjon. Riktignok vil han nekte norske muslimer å avtjene verneplikt slik at de ikke får våpenopplæring. Jensen vil også sende alle migranter fra Midtøsten og Afrika tilbake til deres regioner uten å slippe dem inn i Europa. Men han viker tilbake for å beskrive hvilken endelig løsning han ser for seg.
Det tror jeg ikke er tilfeldig. Antakelig fornemmer Jensen at folk flest ikke er klare for så radikale tiltak som han kan tenke seg.
Likevel skurrer Jensens fortelling om seg selv. Proporsjonene står ikke i noe rimelig forhold til den virkelige tragedien: De 77 livene Breivik gjorde ende på.
På den annen side passer denne beretningen inn i en helt sentral del av ytre høyres strategi og forestillingsverden. Offerrollen skal ikke bare skape sympati, den skal også være et bevis på elitenes forfølgelse og medienes løgner. Bare i egne kretser er det sannhet å finne. Peder Jensens forhold til Breiviks mentale tilstand og diagnoser, spiller en liknende rolle. Bare når Breivik er splitter, pine gal er det mulig å skille ham fra Fjordman.
Peder Jensen bruker et par hundre sider på å få dette bildet til å passe, men lykkes dårlig. Bevisføringen er for ujevn, vinglete og til dels selvmotsigende.
Allerede i 2013 beskrev Fjordmans biograf, journalisten og forfatteren Simen Sætre, hvordan Jensen på nytt ble introdusert i norsk offentlighet. Islamkritiske personer som tidligere hadde fordømt hans ekstremisme, tok ham inn i varmen. Det er disse glørne Peder Jensen nå vil utvikle til et varmende bål.