Geir Gulliksens skilsmisseroman kunne vært gjespende gjenkjennelig i sin tematikk, hadde han ikke hatt en vri som gjør det til ubehagelig, nesten pinlig, lesning. Men der Gulliksens estetiske utforsking av våre eksistensvilkår muligens er ment å føre oss inn i noe allmennmenneskelig, forsvinner han inn i en ullenhet som ikke angår oss. Jon er frilansjournalist og barnebokforfatter. Kona Timmy er lege og jobber i Helsedepartementet.
Jon jobber hjemmefra og steller hus og barn med samme pertentlighet som en sekstitallshusmor. Han gråter lett og lever gjennom henne.
Han har seksuelle fantasier om at hun er sammen med en annen mann mens han ser på. Timmy treffer Harald. Hun forelsker seg. Ekteskapet mellom henne og Jon er over.
Også i det erotiske søker Jon å oppheve sin maskulinitet, ved å ville være den passive. Han vil bort fra det vanlige kvinne- og mann forholdet.
Men «det var umulig å slippe unna, selv for oss, vi havnet der, jeg lå oppå henne, alltid endte vi der, selv om vi gjorde alt mulig annet først, vi holdt hverandre, bandt hverandre, slo hverandre, slikket hverandre, fant på historier for hverandre og jeg sa jeg vil at du skal ha alt, alle, alt og alle som du noen gang kan komme til å få lyst på.»
På den ene siden er dette en interessant utforsking av hva kjønn er og hva som skjer når mannen tar det vi kjenner som den typisk kvinnelige rollen; det gråtende offeret. Men det er ikke så entydig. Jon er drivkraften. Det er han som driver henne mot en annen. Men han blir skuffet over at Harald er for maskulin.
Han burde vært «vakker og tvetydig, mindre robust og mer androgyn. En sånn mann som jeg også ville ha likt, en som jeg også kunne ha falt for».
Bokas eksistensielle dypdykk burde ideelt sett ende i noe allmennmenneskelig, noe som treffer oss lesere. Men Jon/ Gulliksen forsvinner inn i noe som i hvert fall ikke berører meg. Det blir for innovervendt og ullent. For sært, om jeg skal våge å bruke et sånt begrep.
Geir Gulliksen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN