Omsider skjedde det vi hadde sluttet å håpe på; Kjell Askildsen er ute med en ny bok.
Trolig har det krevd sterk overtalelse å få den kresne dikteren til å utgi disse 12 tekstene fra perioden 1998-2004, åra før synet ble såpass redusert at skriving ikke lenger var mulig.
En av dem, «Det røde huset», minner om den eksperimentelle Askildsen. Den skiller seg ut både språklig og i synsvinkelen, skrevet som den er i «man»-form, altså det upersonlige pronomenet man.
Dermed får de konsekvenser for livene som føres.
«Presten var nokså ung. Han var mørk, men hadde en lys stemme. Han snakket som om han skulle ha kjent Karl. Han snakket om de tilsynelatende tilfeldighetene som gjorde at Karl var akkurat der da, og at det samme gjaldt for mannen i den møtende bilen. Han forklarte ikke hvorfor han hadde sagt tilsynelatende, enda det jo måtte være det ordet som skulle gi setningen noen mening.»
Her blir både den som skildres og den som skildrer karakterisert på noen få linjer.
«Og så tenkte jeg: Hva vet hun om meg som jeg ikke vet at hun vet?» som det står i «Martin Hansens utflukt», en sterkt bearbeidet utgave av novellen som var «bonus» i «Samlede noveller» (1999).
Det betyr ikke at den er dårligere, men helt annerledes enn den var forrige gang. En godbit for Askildsen-forskere, vil jeg tro.
«Hun stod foran ham, med et mer uttalt kroppsspråk enn tidligere. Og da hun omsider snudde seg og gikk, tok hun språket med seg over gulvet.»
Forfatteren maner fram utsnitt av levd liv, uten sentimentalitet og selvsensur. Men han gjør det ikke uten medlidenhet. Han vil sine personer vel, selv når de snubler i det absurde landskapet vi kaller livet.
Kjell Askildsen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN