ALBUM: Det har vært mye opp og ned og at og fram for The Smashing Pumpkins siden de rykket en hel rockeverden opp ved anklene på begynnelsen av 90-tallet. «Siamese Dream» og «Mellon Collie and the Infinite Sadness» er begge bautar i alternativ rock-sagaen.
Historien ville det ikke helt slik at det sporet skulle følges. Medlemmer døde og forsvant, bandet tok nye retninger, frem til det imploderte i en sky av retningsløshet. Noe som har preget produksjonen til en åpenbar rastløs Billi Corgan i tiden etter The Smashing Pumpkins også.
The Smashing Pumpkins
Plateselskap
«Monuments to an Elegy» er derfor en overraskende balansert, bakoverskuende sak som ikke forsøker å gjøre så mye mer av seg enn å være et ærlig og renskåret rockealbum i noenlunde samme ånd som de grunntankene de første The Smashing Pumpkins-platene ble tuftet på.
Naturligvis har ikke plata datidens hakket mer relevante angstkatalysatorfaktor, men låter som singelen «Being Beige», «One And All» og «Anti-Hero» viser at det er mer på lager der Corgan tidligere har fisket frem sine mest fortryllende og halvskakke melodier. Gitaren henger hele tiden tungt over skulderen og de slepende og rustne gitarakkordene som man kjenner så godt fra tidligere tider ligger der som et betryggende teppe.
«Monuments to an Elegy» vil neppe gjenreise The Smashing Pumpkins virke som alternativ rockens frontkjempere, men det er en hard musikalsk julegave til de som ikke har gitt opp håpet om at Billy Corgan en gang skulle finne seg selv igjen.