||| ALBUM: Ikke et vondt ord om AC/DC, og det skal ikke sies så mange uvørne ting om landsmennene Airbourne heller.
Men ha det klart med en gang: du skal ha en rimelig ektefølt pasjon for førstnevnte for å la deg begeistre av sistnevnte.
Her er det omskrivninger av gamle AC/DC-riff fra A til Å, men kollektivet kommer fra det med æren i behold på grunn av sin humørfylte tilnærming, gode håndverk og høye energinivå.
På tekstsiden tar man heller ikke sjanser på å være festbrems, her er det «No Way But the Hard Way» og «White Line Fever» til sola står opp.
«No Guts, No Glory» er ikke ei plate man setter på når man setter seg i godstolen for å kontemplere over de store spørsmålene. Dette er uavkortet vorspiel- og festrock. Punktum.
Airbourne
Plateselskap
Med andre ord et passe begrenset bruksområde. Det skorter også litt i dynamikkavdelingen, noe som gjør Airbourne litt masete i lengden i noens ører.
I andres ører er det derimot akkurat slik det skal være.