Lettere å elske enn å like

||| ALBUM: Det er nesten lettere å elske kanadiske Black Mountain enn å bare like dem.

Du kan elske dem for deres meget nennsomme, tungt rocksnobbetet og drøyt innrøkte måte å sette sammen sine referanser på.

Puslespill De er, kort fortalt, den mest vellykkede stoner/hippie/heavy-crossoveren verden har hørt på 2000-tallet, som et Soundtrack Of Our Lives besatt av Black Sabbath, Led Zeppelin og Jefferson Airplane, eller som et farmasøytisk utdannet Motorpsycho om du vil.

Det er som sagt lett å elske, hvis du er disponert for å lytte til musikk som om det er rockhistoriepuslespill.

Djevelen er i alle de små referansene her.

70-tallskomplekser Hvis du inntar et mer overfladisk perspektiv på Black Mountains musikk på dette tredje albumet, vil denne «dybden» (hvis vi kan kalle den det) framstå ikke fullt så tydelig.

Da framstår Black Mountain også som et ganske streit, selvhøytidelig retroband med enorme 70-tallskomplekser og usunne røykevaner som her gjør et slags forsøk på å lage en slags popplate.

Og hvis resultat først og fremst er nesegrus bukking og neiing på tungrockens stearinflekkede alter, heller enn et slikt snedig og originalt flettverk de som allerede er overbeviste hører.

Black Mountain spiller på John Dee i Oslo fredag 24. september.