«Død er bedre. Død er stille, død er ro, det kan hende det finnes et kontor i døden, et rom i døden der jeg kan komme i mål med dette skriveprosjektet mitt. Jeg skal ikke gi det ut, ikke håpe på anmeldelser, ikke lansere det, eller reise rundt på flere bibliotek. Ingen redaktører, ingen konsulentuttalelser, bare skrive det og få det ordnet. Ingen dramaturgiske buer eller nedskriverposisjoner, ingen rammefortelling eller karakterutvikling. For å si det: Ikke faen!»
Skriver Wenche-Britt Hagabakken i denne svarte, selvbiografiske teksten. Boka kom likevel ut. Jeg skal ikke spekulere i hvor klokt det var.
Bare fastslå at Aschehoug nok en gang ikke går av veien for å la mennesker i dyp mental nød utlevere seg selv. For det er sjelden jeg har lest en så uredigert og selvutleverende klagesang. I passasjer er den så privat at den er direkte vanskelig å lese.
Wenche-Britt Hagabakken
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Hagabakken debuterte i ganske voksen alder med «Gjenopprettelse» (2004), omtalt av Dagbladets Øystein Rottem som et «lite mesterstykke». Også «Zürich» (2006), «Kjære Jonny Henriksen» (2008), «Hula Lou» (2012) er bokperler og gjennomsolid forfatterhåndverk. Det samme gjelder selvbiografien «Biografi. Dikt/ tekster» fra 2014.
Også denne siste er en form for biografi. Men her lar Hagabakken all pietet og estetikk fare. Hun drar det til med en tilsynelatende helt uredigert råtekst.
I 2012 fikk Hagabakken sitt først av atten hjerneslag. Mens hun hadde et av sine lange sykehusopphold, døde moren. Reaksjonen kom. Hun fikk diagnosen posttraumatisk stresslidelse, med depresjon, angst, selvmordstanker. Det betød lange innleggelser på psykiatrisk avdeling.
«Sykdom preger nå alle mine relasjoner, min streben, min selvforakt, skam og selvopplevelse, og min forkastelige behandling av både meg sjøl og mine nærmeste», skriver hun. Den preger også hele denne teksten, der hun raser mot sin egen hjelpeløshet, mot leger og pleiere, mot skjebnen og den sykdommen hun ikke kan forsone seg med.
Den ytre rammen er skildringen av et nært, humoristisk og kjærlig, men også svært komplisert morsforhold – forøvrig et tema som går igjen i Hagabakkens forfatterskap. Hennes mor fikk sine framtidsdrømmer knust da hun som syttenåring ble gravid med Wenche-Britt. Hun så aldri sin datter, men krevde at datteren skulle se henne. Hun kritiserte klesvalg og yrkesvalg, var krevende, selvsentrert og anklagende.
Hagabakken forsøker å forstå dette ved å formulere et portrett av moren. Men det når ikke overflaten. Hun vender hele tida tilbake til seg selv og sin sykdom, sin egen desperasjon, selvforakt og fortvilelse. Det er så bittert og skjebneanklagende, nesten manisk gjentagende. Hun går i ring, kommer aldri ut av seg selv.
Så kan en innvende at det er nettopp det boka vil vise, et uredigert dokument over et menneske låst i sin egen fortvilelse. Men det blir altfor langt og monomant. Utover i teksten er det som om alle i ordene står i veien for den dype fortvilelsen Hagabakken så desperat formidler.