I sin roman «Frihetens øyeblikk» (1966) skriver Jens Bjørneboe: «Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare én ting: adgang til å påføre andre mennesker smerte.»
Denne teorien om drivkreftene i historien synes også å være en rød tråd i forfatterskapet til den britiske forfatteren Simon Sebag Montefiore. I likhet med Jens Bjørneboe er han sterkt opptatt av det Bjørneboe kaller «bestialitetens historie» og «det ondes problem».
Montefiore har på norsk utgitt en to binds biografi om Josef Stalin, en om den russiske fyrsten og offiseren Grigorij Potemkin og en om «Ondskapens ansikter - Historiens grusomste menn og kvinner». Nå kommer hans «gigantiske foretakende» (hans egne ord) som har fått tittelen «Dynastiet Romanov 1613-1917», en gjennomgang av 20 russiske overhoders liv, karriere og privatliv i en drøyt 300 år lang periode.
Boka rommer en overveldende mengde detaljer om de menneskene som gikk under betegnelsen romanover, tsarene som fulgte etter at den første av dem, Mikhail I, «kysset korset og tok imot tsarens stålbeslåtte stav». Han hadde ingen lett oppgave: «En hovedstad i ruiner, et ødelagt kongedømme, et desperat folk ventet ham ved ende av den farlige veien mot Moskva.»
Simon Sebag Montefiore
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
«Det var vanskelig å være tsar. Russland er ikke et land der det er lett å styre,» lyder de to første setningene i boka. Montefiore slår fast at «det russiske imperiet vokste med 142 kvadratkilometer om dagen» mens dynastiet hersket. Mot slutten av epoken, før Alexei Romanov ble styrtet under revolusjonen i 1917, «hersket de over en sjettedel av jordens overflate».
Bak denne suksessen levde disse menneskene et liv som i beste fall kan karakteriseres som voldsomt. Sadistisk avstraffelse og fryktelige drap, kombinert med seksuelle utskeielser og perversjoner går igjen. «På sett og vis er denne boken en karakterstudie som viser hvordan absolutt makt kan fordreie personligheter,» skriver forfatteren.
Detaljene om den brutaliteten som utøves, er overveldende. Montefiore mener den har rot i noe særegent russisk: «...landets kultur, dets sjel, dets essens har alltid vært eksepsjonell, en særegen karakter som én familie forsøkte å personifisere». Montefiore sammenligner tsarene med de romerske keiserne og kaller dem «et symbol på dårskapen og arrogansen i absolutt makt».
Montefiore fører en god og medrivende penn, ivaretatt på norsk av Rune R. Moen som har hatt en kjempejobb. Slektstrær og oversikt over «medvirkende» bidrar til at leseren klarer å holde rede på det enorme persongalleriet. Gjennom et kildemateriale like massivt som Uralfjellene og like vidstrakt som Sibir klarer Montefiore å gjøre disse folkene både levende og skremmende for oss.
Både innledningen og en kort avslutning setter stoffet i kontekst. Helt til slutt påpeker Montefiore at romanovenes tradisjon på mange måter følges opp både av Lenin, Stalin og ikke minst Putin. «Russlands plass som stormakt» står på dagsordenen. Men i motsetning til tsarene, har Putin «atomvåpen som en siste utvei».
Det er med en viss uro på vegne av menneskeheten man lukker denne boka.
Er russerne verre enn andre? Er Romanov’enes grusomheter og stormannsgalskap mer bestialsk enn det andre nasjoner har kunnet by på i tidligere tider? Det er vel liten tvil om at de har sine rivaler innen maktsykens univers i mange andre land, både i Europa og i andre deler av verden.
Men da er vi inne på «det ondes problem». Utslagene lar seg beskrive slik Montefiore gjør det i denne boka og Bjørneboe i sin trilogi. Men ingen av dem har klart å finne en løsning på hvorfor det stadig ender slik når mennesker får såkalt «absolutt makt».